Margrete av Danmark
Margrete av Danmark (1456–1486) var datter av kong Christian I av Danmark (1448–1481), Norge (1450–1481) og Sverige (1457–1464), og hans hustru Dorothea av Brandenburg. BiografiI juli 1469 ble Margrete giftet bort til kong Jakob III av Skottland (1460–1488) i Holyrood Abbey. Margrete fødte tre sønner:
Margretes far, kong Christian I av Danmark og Norge ble enig om en bemerkelsesverdig medgift for datteren. Ettersom danskekongen hadde mangel på ledig kapital ble de norske øyene Orknøyene og Shetlandsøyene, som da ble administrert av Danmark og tilhørte den norske tronen, gitt som sikkerhet inntil medgiften var betalt. Ingen norske interesser ble rådspurt om denne avtalen. William Sinclair, 1. jarl av Caithness var på denne tiden den norske jarlen av Orknøyene, og fikk i 1473 festningen Ravenscraig i bytte for jarldømmet Orknøyene som ble lagt direkte inn under den skotske trone. Margrete døde ved Stirling Castle og ble begravd i Cambuskenneth Abbey. Maleren Hugo van der Goes har utført et portrett av henne.[4] EttermæleMargretes etterkommer Jakob VI giftet seg med en annen prinsesse av Danmark og en slektning av Margrete, Anne av Danmark, søster til Christian IV. Jakob og Anne ble stamforeldre til alle framtidige monarker av både Skottland og England. Da det på 1900-tallet ble økende misnøye med de britiske sentralmyndighetenes behandling av distriktene, ble den historiske avtalen om Margretes ekteskapskontrakt gravd frem igjen. En bønn ble sendt til kongene i Norge og Danmark om kontantutbetaling av Margretes medgift til det skotske finansdepartementet, slik at Orknøyene og Shetlandsøyene kunne tilbakeføres til sin opprinnelige posisjon som en del av Norge, eventuelt Danmark, og ikke som en del av Storbritannia. Da dette ikke var politisk mulig, ble ikke løsrivelsen foretatt, skjønt medgiften er fortsatt ikke betalt. Til tross for skotsk overtagelse ble ikke forbindelsen til Norge brutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var i hvert fall på Shetland både tale- og skriftspråk i ganske lang tid.[5] Referanser
|