|
Manannan
Manannan eller Manannán mac Lir er en sjøgud i irsk mytologi. Han er sønn av den uklare og obskure Lir (= sjøen), og er ofte sett på som en psykopomp (mytologisk vesen som sluser de døde til den motsatte siden) og har sterke forbindelser med Underverden eller Dødsriket. Han knyttes naturlig til været og tåken som ligger mellom de ulike verdener, konkret mellom eksempelvis Irland og Man, i overført betydning mellom de levendes verden og de dødes verden. Han er vanligvis assosiert med Tuatha Dé Danann, men de fleste forskere betrakter Manannán som en eldre rase av guddommer, en form for urgud. Manannán figurerer i omfattende grad i irsk litteratur, og han opptrer også i skotsk og særlig manske legender. Han er beslektet/lik med den walisiske guddom Manawydan fab Llŷr. I mytologi og folkeminne Manannán opptrer i mange keltiske myter og fortellinger, skjønt han spiller bare en fremtredende rolle i bare en del av disse. I fortellingen «Hans tre anrop til Cormac» forsøker Manannán å friste den irske kongen Cormac mac Airt med rikdommer i bytte for hans familie. Cormac blir ført til underverden og lært en ubehagelig lekse av Manannán, men til sist blir hans hustru og hans barn gitt tilbake til ham. Manannán belønner ham også med en magisk kopp som bryter sammen om tre løgner blir sagt over den og den blir gjort hel igjen om tre sannheter blir sagt.[1] Fortellingen «Manannáns spill» («Manannan at Play») opptrer guden som klovn og tigger som til slutt viser seg å være en harpespiller. Manannán opptrer her i forkledning som luring, et særlig mytologisk trekk, og gjør et antall spillopper og skøyerstreker, en del som fører til alvorlige vanskeligheter, tilsvarende til rollen til den tvetydige norrøne guden Loke i hans rolle som luring. Ved slutten av fortellingen kompenserer han dog for de strekene som førte ham inn i vanskelighetene.[2] I en fortelling fra den irske Ulstersyklusen, «Serglige Con Culainn» («Cúchulainns sykeleie») har Manannáns hustru Fand en skjebnesvanger affære med den irske krigeren Cúchulainn. Når Fand ser at Cúchulainns sjalu hustru Emer er ham verdig (og fulgt av en hær av bevæpnet kvinner) beslutter hun å vende tilbake til Manannán, som deretter rister sin magiske kappe av tåke mellom Fand og Cúchulainn slik at de aldri møtes igjen.[3][4] I «Brans sjøreise» spår Manannán at en stor kriger vil nedstamme fra Bran. I en fortelling fra 700-tallet, Compert Mongáin, som lister dådene til en legendarisk sønn, Mongán mac Fiachnai, som Manannán er far til med hustruen til Fiachnae mac Báetáin. Assosiasjoner Manannán har sterke bånd til øya Man i Irskesjøen og hvor han referert til i en tradisjonell ballade som denne nasjonens første hersker.[6] Ved midtsommer ofrer folket på Man bunter av halmstrå, høygress og gule blomster til Manannán i et ritual kalt «betale leie», fulgt av bønner om hans støtte og beskyttelse på Man og ute på fiske. Han er også forstått som å ha vært en magiker som ville skape en illusoriske krigsflåte fra siv eller ertebusker for å avskrekke mulige invasjoner av Man.[7][8] I henhold til Fermoyboken, et manuskript som ble gjort en gang mellom 1300- og 1400-tallet var han «hedning, en lovgiver blant Tuatha Dé Danann, og åndemaner som hadde makt til å skjule seg selv og andre i en tåke, slik at de ikke kunne bli sett av sine fiender».[9] Det var på denne måten som det ble sagt at han beskyttet Man fra å bli oppdaget av sjøfarere. Manannán ble assosiert med en «gjenfødelsens kjele». Denne varianten finnes i fortellingen om Cormac mac Airt, men også i andre fortellinger. Her opptrer han ved Cormacs festningsvoll i forkledning som en kriger og forteller at han kommer fra et land hvor alderdom, sykdom, død, svekkelse, forfall og falskhet er helt ukjent. Underverden var også kjent som «De unges verden» eller «De levendes verden». Manannán nevnes også som beskytter av «De velsignede øyene» eller «Lykkeøyene», en gammel legende som gjentas i gresk og keltisk mytologi om et paradisisk og avsidesliggende sted hvor helter ble mottatt av gudene, foruten også Mag Mell («Gledens slette»), også et paradisisk sted i irsk mytologi som man komme til etter døden, og er identifisert enten som en øy langt vest for Irland eller et kongedømme under havet. Han har også sterk tilknytning til Emhain Abhlach, «Epletrærnes øy», som etter sigende ligger hinsides havet og er porten til Annerverden, hvor de magiske sølveplene vokser. Det er et sted som er postulert å være de dødes sted, men ikke uttalt, heller ikke om det er det sted hvor gudene bor.[10] Hva denne verden og de øvrige enn innebærer er det uansett Manannán som vokter disse portene mellom disse og denne verden, noe som gir ham en særskilt status. Mannanáns mektige rolle i livet og dødens syklus er også uttrykt i hans eiendel, en magisk gris hvis flesk gir mat for gudene når de sitter til gilde, og som gjenfødes og fornyes for hver dag. Denne myten har et ekko i norrøn mytologi med Odins galte Særimne som også spises av hver dag og som blir gjenfødt den neste dagen.[11] Familiære forhold Som hans navn antyder var Manannáns far sjøguden Lir (genitiv for «Sjø; Havet»), en rolle som Manannán synes å overta. I henhold til «Táin Bó Cúailnge» («Cooleys krøttertyveri») var Manannáns hustru den vakre gudinnen Fand («Skjønnhetens perler» eller «En tåre»), senere husket som en «alvedronning», skjønt tidligere referanser synes å peke mot at også hun var en sjøgudinne. Andre kilder forteller at hans hustru var gudinnen Áine, skjønt ved andre sammenhenger blir hun nevnt som hans datter. Manannán hadde en (annen) datter kalt Niamh med det gylne håret.[12] Det er også ytterligere en datter som er nevnt, kalt Clídna, men kildene er uklare på dette punktet. Clídna var uansett en ung kvinne fra Manannáns land hvis etternavn var «av det lyse håret», noe som kan antyde at førstnevnte datter, Áine, kanskje er et annet navn for Clídna. Mongán mac Fiachnai, en prins av folket Cruithin, er et sent tillegg til familietreet mac Lir, altså sønner av Lir, men i denne sammenhengen en etterkommer. Den historiske Mongán var en sønn av Fiachnae mac Báetáin, født en gang ved slutten av 500-tallet. I henhold til legenden var Fiachnae på krigstokt i Skottland, kom hjem til Irland med seier ettersom han hadde gjort en avtale med Manannán (enten med ham, eller med hans hustru). Avtalen innebar at Manannán skulle få et barn fra hans hustru. Dette barnet, Mongán, ble angivelig tatt med til Annenverden da han var svært ung, oppfostret der av Manannán selv. Denne versjonen finnes i Compert Mongáin. Til tross for at Manannán ikke var den biologiske faren til mange barn er han ofte sett på i den tradisjonelle rollen som fosterfar, og oppfostret en rekke barn, inkludert Lug, en irsk solgud (navnet betyr Lys), og barna til Deirdre eller Derdriu, en tragisk heltinne i irsk mytologi, og som blir fortalt i Ulstersyklusen. Magiske eiendeler Manannán hadde mange gjenstander med magiske egenskaper. Han ga Cormac mac Air sin magiske sannhetskopp; han hadde et skip som ikke trengte seil kalt «Bølgefeieren»; han eide en kappe av tåke som gjorde ham usynlig, flammende hjelm, og et sverd kalt Fragarach («Svareren» eller «Hevneren») som aldri bommet på sitt mål. Han eide også en hest kalt «Enbarr med den flagrende mane» som kunne ri over vann like lett som over land. I noen kilder er han beskrevet med en hestevogn som kjører over vann og land, og gjennom marker med blåfiolette blomster. Legender på Man[13] forteller også om fire gjenstander som han ga til Lug som avskjedsgaver da gutten ønsket å støtte folket i Dana mot fomoriere. Disse var:[13] «Manannáns frakk, som han bar når han ikke ville bli såret, og dessuten hans brystplate, som ikke noe våpen kunne gjennomtrenge. Hans hjelm hadde to kostbare steiner, en foran og en bak, som lyste når han bevegde seg. Og Manannán utstyrte ham for kampen med sitt eget dødelige sverd, kalt Svareren, fra hvis sår ingen mann noen gang overlevde fra, og de som motsatte seg de i slag ble så forferdet at deres krefter svinnet hen.» Lug tok også hesten Enbarr med den flagrende manen, og ble fulgt av Manannáns egne sønner og alven Cavalcade. Da han så tilbake da han dro kunne Lug se[13] «sin fosterfar edle figur stå på ved vannkanten. Manannán var innpakket i sin magiske kappe av farger, endret seg som solen fra blågrønt til sølv, og igjen til purpur om kvelden. Han vinket med hånden til Lug og ropte: «Seier og velsignelse være med deg!» Så Lug, prektig i sin ungdom og styrke, forlot sitt hjem på øya.» Andre navn og etymologiDet irske navnet Manannán er avledet fra et tidligere navn for øya Man. Gudens far, Lir, kan ha vært metaforisk og bety «sønn av sjøen», ler er mansk for «sjø» og lear er irsk for «sjø». På selve Man er Manannán kjent som Mannan beg mac y Leir, det vil si «lille Manannán sjøens sønn», beg er mansk for liten. I det irske manuskriptet Leacans gule bok er det sagt at det er hele «fire Manannaner». Navnet for den «første Manannan» er:
Manannán's walisiske ekvivalent er Manawydan fab Llyr. LitteraturPrimære kilder
Sekundære kilder
Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
