|
Luftskip   Luftskip er et sigarformet, motordrevet luftfartøy som er lettere enn luft og kan manøvreres (styres) under flygning. Store deler av det innvendige volumet er fylt med en gass som er lettere enn luft. Inntil 1937 var gassen overveiende hydrogen, mens man i dag bruker helium. Luftskipet har propeller som driver det fremover og ror som hjelper det med manøvreringen. Det kan holde seg i luften i flere uker uten at det behøver mellomlanding. Det finnes to hovedtyper av luftskip: Zeppeliner, som er bygget opp med en innvendig stiv ramme og Blimp, som er uten ramme. HistorieForløperne for luftskipene var varmluftsballongene, luftfartøy som verken hadde motorer eller styringsmekanismer. En slik bemannet ballong steg til værs første gang over Lyon i Frankrike i 1783. Verdens første luftskip ble imidlertid bygget av Henri Giffard (1825–1882) og startet fra Paris 24. september 1852, drevet av en dampmaskin og styrt med et seil. Giffards luftballong «Dirigible» var avlang, spiss i begge ender og målte 43 meter, med den 150 kilo tunge maskinen hengende i gondolen under, koblet til en tobladet propell. Farten var 8 km i timen, og skipet seilte 27 km på jomfruturen. Den mest kjente personen når det gjelder luftskip, er likevel den tyske greven og offiseren Ferdinand von Zeppelin (1838–1917). Han begynte på et styrbart luftskip i 1899, og i 1900 foretok han tre flyginger over Bodensjøen, en innsjø mellom Tyskland, Østerrike og Sveits. Hans drøm var å bruke luftskip som militært stridsmiddel, men under første verdenskrig 1914–1918 ble det klart at farkostene ikke egnet seg i krig på grunn av sårbarheten for angrep fra fly og kanoner. I 1928 oppkalte Zeppelin-selskapet et 236 meter langt luftskip etter greven og ingeniøren, LZ 127 «Graf Zeppelin», en berømt gigantfarkost som ga opphavet til kallenavnet «zeppeliner».[1] Før 1937 ble det brukt hydrogen til oppdrift i luftskip, en svært brennbar gass som grunnet flere ulykker på 1930-tallet siden ble erstattet med helium, en gass som USA nærmest hadde monopol på. 6. mai 1937 skjedde den spektakulære hendelsen som satte en endelig stopper for luftskip fylt med hydrogen. Da tok det enorme, tyske luftskipet LZ 129 «Hindenburg» fyr ved landing på luftskipsstasjonen ved Lakehurst i New Jersey i USA og eksploderte i en voldsom brann som tok livet av over en tredel av de nesten hundre passasjerene ombord. «Hindenburg» var med sine 245 meter verdens største og bare to år gammelt, og skipet hadde foretatt flere transatlantiske reiser mellom Europa og Sør- og Nord-Amerika, blant annet en rekordrask tur-retur over Atlanterhavet på under seks dager. 60 år seinere ble hydrogenet frikjent som årsak til den dramatiske ulykken utenfor New York, som isteden skal ha skyldtes dårlig lakkering av luftskipet.[trenger referanse] Etter Hindenburg-ulykken kollapset produksjonen, en farkostteknologi som særlig tyskerne og italienerne hadde satset på. Selv «Graf Zeppelin», som hadde hatt en mengde vellykkede reiser over store deler av verden, ble tatt ut av drift bare en knapp måned seinere. Samtidig hadde utviklingen av fly gjort disse mer effektive også for reiser over lange avstander. Passasjerene ville heretter heller ta fly enn å reise med langsomme, utrygge luftskip. De tyske luftskipene ble endelig destruert i 1940, og aluminiumet ble brukt i nazistenes krigsindustri. I dag blir luftskip fremfor alt benyttet til reklameformål, men også til rundturer i luften, til landskapsfotografi og til forskning. I år 2000 ble et luftskip utstyrt med radar brukt til minesøkning i Kosovo. I Norge har man hatt ett eneste luftskip, N1 «Norge», et 106 meter langt, italienskbygd fartøy med en toppfart på 115 kilometer i timen. I mai 1926 krysset polarhelten Roald Amundsen nordpolhavet med luftskipet og landet i Canada.[2] Konstruksjonstyper
Se ogsåReferanser
|
