Ludovico Antonio Muratori kom fra en bondefamilie. Han oppviste stor læreiver allerede i barndommen, noe han forteller om i en selvbiografi fra 1731. Etter sitt grammatikkstudium ved en jesuittskole absolverte han sin pubblico studio ved Universitetet i Modena og tok eksamener der i 1692 i fagene filologi og rettsvitenskap og i 1694 i filosofi.
Prest, forskerkarriere
I 1694 ble han presteviet. Muratori ble i 1695 konservator ved det ambrosianske bibliotek i Milano samt i 1700 hertuglig bibliotekar og arkivar i Modena. Hans første publikasjon var Anecdota Latina ex Ambrosianæ Bibliothecæ codicibus (2 bind, Milano, 1697–98), fulgt av to nye bind (Padova, 1713). Ved sin flittige forskning i arkiver og biblioteker gav han viktige bidrag til flere vitenskapsgrener, særlig til bibeleksegesen (han publiserte blant annet det etter ham oppkalte Canon Muratorii som inneholdt en tidlig oversikt over den nytestamentlige kanon). Han han lot publisere sitt funn i år 1740,[6] imidlertid i første hånd ikke for å offentliggjøre en meget tidlig bibelkanon, men som et eksempel på det meget sjuskete vis man kopiere håndskrifter på i middelalderen.[7]
Lodovico Antonio Muratori, Annali d'Italia, Roma, 1752, t. I, p. I
Av Muratoris skrifter kan nevnes Rerum italicarum scriptores præcipui (25 bind, 1723–51), Antiquitates italicæ medii ævi (seks bind, 1738–42), Novus thesaurus veterum inscriptionum (fire bind, 1739–42) og Annali d'Italia (12 bind, 1744–49). En større samling av hans arbeider utkom i 48 bind 1790–1810. Hans brevveksling (Epistolario di Ludovico Antonio Muratori) ble utgitt av Matteo Campori (flere bind, 1901 ff.). Hans bidrag til Italias historie var særlig viktig.
Han kom mot slutten av sitt liv i konflikt med jesuittene for frisinnede ytringer om visse religiøse spørsmål. Til tross for dette, og for at også på kirkepolitikkens område hadde oppfatninger som stred mot de romerske, var han satt pris på i den katolske kirkes høyeste kretser, noe som fremgår av korrespondansen med pave Benedikt XIV og kardinal Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli, den senere pave Klemens XIV.
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Lodovico Antonio Muratori, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lodovico-Antonio-Muratori, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
MURATORI, Vita del proposto L. A. Muratori (Venice, 1756)
Brendian Maurice Dooley, Italy in the Baroque – Selected readings, New York und London 1995, pp. 622–628 og p. 678.
Leben des Ludwig Anton Muratori, Bibliothekar des Herzogs von Modena, in: Italienische Biographie (aus dem Französischen übersetzt), 1. Band, Frankfurt/Leipzig 1769, S. 185–247.
Georg Hermann Richerz: Vorbericht des Herausgebers, i: Lodovico Antonio Muratori: Über die Einbildungskraft des Menschen (mit vielen Zusätzen herausgegeben von Georg Hermann Richerz), Erster Theil, Leipzig 1785, S. 5–14.
Carl-Ludwig Gieseler: Lehrbuch der Kirchengeschichte, 4. Band: Kirchengeschichte des achtzehnten Jahrhunderts – Von 1648–1814 (aus dem Nachlass herausgegeben von C. R. Redepenning), Bonn 1857, S. 145–148.
Heinrich Joseph Wetzler, Benedikt Welte (Hrsg.): Enzyklopädie der katholischen Theologie und ihrer Hilfswissenschaften, 7. Band: Mecheln – Ozias, Freiburg im Breisgau 1851, S. 379 f.
Conversations-Lexikon, 11. Auflage, Band 10, Brockhaus, Leipzig 1867, S. 495 f.
Susan Nicassio: Lodovico Antonio Muratori (1672−1750), in: Helen Damico, Joseph B. Zavadil (Hrsg.): Medieval Scholarship. Biographical Studies on the Formation of a Discipline. Volume 1: History (= Garland Reference Library of the Humanities, Band 1350), Garland Publishing, New York 1995, ISBN 0-8240-6894-7, S. 33–45.
Luigi Delia: Entre Domat et Beccaria: Muratori et la codification de la jurisprudence, in: Archives de philosophie du droit, n° 57, 2014, S. 551–562.
Benoît Soubeyran: Des "soldats des guerres diplomatiques", les archivistes de Pierre Dupuy à Ludovico Muratori (XVIIe – début du XVIIIe siècle), La guerre et la paix dans les sociétés des Suds, IVe journées d'études doctorales LLACS, Montpellier, 2016, S. 13–14, [1]
