London Straits Convention

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

I London Straits Convention ble inngått 13. juli 1841 mellom stormaktene i Europa på den tiden – Russland, Storbritannia, Julimonarkiet, Østerrike og Preussen – de «gamle herskerne» i Det osmanske rike ble re-etablert ved å stenge det tyrkiske stredet (Bosporos og Dardanellene), som forbandt Svartehavet med Middelhavet for alle krigsskip, uansett, og stenge sultanens allierte i krigstid. Den britiske marinen fikk fordel av dette, på bekostning av den russiske som dermed ikke kunne seile med sine marinefartøyer  direke inn i Middelhavet.^[1]

Traktaten var en av flere som omhandlet adgang til Bosporos, Marmarahavet, og Dardanellene. Den kom som en følge av den hemmelige artikkelen i Hünkâr İskelesi-traktaten, inngått i 1833, der Det osmanske riket garanterte eksklusiv bruk av stredet for osmanske og russiske krigsskip i tilfelle av en  krig, slik at ingen «utenlandske fartøy i krig for å gå inn der, under påskudd av noe slag».^[2]. Den nye traktaten kontrollerte klausulen i Montreux-konvensjonen angående kontrollen over Bosporus og Dardanellene fra 1936, som fortsatt er gyldig.