Likekjønnede par som adoptivforeldre

Utdatert: Denne teksten kan inneholde feil på grunn av informasjon som er utdatert. artikkelen Du kan hjelpe med å oppdatere artikkelen. Artikkelens diskusjonsside kan inneholde mer informasjon.

Likekjønnede par som adoptivforeldre (ofte omtalt som homofil adopsjon) er et omdiskutert emne i mange land i verden. I Norge i dag kan ektepar eller enslige bli vurdert som adoptivforeldre. Etter ikrafttredelsen av felles ekteskapslov 1. januar 2009, omfatter dette også likekjønnede ektepar. Etter 1. januar 2002 kunne en registrert partner adoptere sin partners biologiske barn dersom den andre biologiske forelderen var ukjent, falt fra, eller samtykket til dette.

Et argument brukt mot adopsjon for likekjønnede par er at dette kan føre til unødvendige belastninger for barn med denne typen foreldrepar. Det hevdes at barnas biologiske foreldre nesten aldri vil gi samtykke til adopsjon med et likekjønnet par som adoptanter. Barnas foreldre har tradisjonelt foretrukket ektepar som passer godt til barnet som adoptanter, eventuelt enslige når foreldrene har funnet det best for sitt barn. Siden det er barnas foreldre som har adopsjonsretten og selv bestemme om de vil skille seg fra sitt barn eller ikke, må foreldrenes syn på adopsjon respekteres. Er tvangsadopsjon på tale, er det det offentlige som bestemmer om barnet skal adopteres og ev. hvem adoptantene skal være.

På den motsatte side påpekes det at tidligere praksis og de fleste foreldre eller adopsjonsorganisasjoners tradisjonelle ønsker ikke bør ligge til grunn for hvem den norske stat tillater vurdert som adoptivforeldre.

Tilhengerne på sin side peker på at forskning tyder på at disse barna slett ikke har større belastninger enn andre barn, og at adopsjonsprøvingsrett for likekjønnede par vil være med å sikre nettopp barnas rettigheter. Her brukes det eksempler som at et barn født inn i partnerskap mellom to kvinner juridisk blir foreldreløs dersom den biologiske moren dør, og at det derfor er til barnets beste om det fra fødselen av også regnes som barn av den biologiske morens partner (medmor), slik det fungerer for ektepar der biologisk far er død, ukjent, eller unnfangelsen har skjedd ved hjelp av donorsæd (se Pater est-regelen). LLH Oslo og Akershus hadde i den forbindelse i 2005 en annonsekampanje^[1] der de la fram informasjon om partnerbarns juridiske status.

I mai 2006 endret Barne- og likestillingsdepartementet retningslinjene for behandling av søknader om stebarnsadopsjon for registrerte partnere, slik at søknadene ikke lenger ble behandlet etter regler som kun var tilpasset ulikekjønnede ektepar der den ene bringer med seg barn fra tidligere forhold inn i et nytt ekteskap.^[2]

I 2007 gjorde MMI på oppdrag av LLH en undersøkelse for å kartlegge nordmenns holdninger til homofile. Undersøkelsen viste at 61 % av de spurte mener at homofile skal ha samme rettigheter til å gifte seg og til å adoptere som heterofile, og at 42 % av de spurte personlig kjenner en homofil person. I 1998 var de tilsvarende tallene henholdsvis 25 % og 12 %.^[3]

Spørsmålet om oppvekstvilkårene for barn med foreldre som lever i likekjønnede parforhold er dårligere enn for andre barn har vært gjenstand for forskning både i Norge, Sverige og andre land. Mange motstandere av adopsjonsprøvingsrett for likekjønnede par hevder at disse barna har ulemper som følge av foreldrenes samlivsform, til tross for at mange norske, svenske, britiske og amerikanske forskningsprosjekter har kommet fram til at det ikke er grunn til å tro at dette er tilfelle.^[4][5][6]

Generelt er det lite sammenliknende forskning om en adopsjonsvirkning på barn; i oppveksten og i et livsperpektiv. Noen systematisk evaluering av adopsjonen i Norge har aldri vært gjort.

• Felles ekteskapslov
• Adopsjon
• Homofili
• Likekjønnet ekteskap

• Barne-, ungdoms- og familieetaten: Stebarnsadopsjon
• Foreningen for partnerskapsbarn
• Nettstedet MorFarBarn