|
Larer_01.jpg) Larer, i entall lar og på latin lares, laris og lar, var i den romerske religionen skytsånder. Larene ble tenkt å være avdødes ånder som var blitt guddommelige, og hver familie hadde sin egen lar familiaris. I tillegg fantes lares compitales som overvåket veikryss og nabolag, og ble æret i en høytid kjent som compitalia, mens lares praestites overvåket byen Roma. Om kong Servius Tullius ble det sagt at han var sønn av en lar som bodde på kongsgården, og han skal derfor ha innstiftet lar-kulten i byer og landsbyer. Dette i motsetning til lares praestites, som skal ha vært resultatet av Merkurs overfall på nymfen Lara.[1] Compitalia ble feiret gjennom tusen år, i det romerske keiserdømmes tid på de tre dagene 3.-5. januar. Høytiden skal ha blitt innstiftet av Tarquinius Superbus, Romas siste konge, etter at et orakel påbød ham å ofre menneskehoder til larene.[2] Han ofret da guttebarn til Mania, som i denne versjonen er mor til larene, men praksisen ble avskaffet etter at kong Tarquinius var fordrevet. I stedet ofret man hvitløk og valmue til larene.[3] I starten var larene guder for dyrket mark, og ble ofret til av hver familie ved veikryssene der familiens marker støtte mot naboenes. Senere flyttet larene inn i hjemmene sammen med penatene, som de ofte ble slått sammen med.[4] Forskjellen var at larene alltid holdt seg i hjemmet, mens penatene ble med familien på reise.[5] Opprinnelsen til betegnelsen «larer» ser ut til å være at de først ble ansett som barn av den snakksomme nymfen Lara eller Larunda. Hun røpet sin affære med Jupiter til en annen nymfe, Juturna, som sladret til Jupiters bedradde ektemake Juno. I ergrelse skar Jupiter ut tungen på Lara og lot Merkur følge henne ned i underverdenen. Underveis forelsket Merkur seg i henne, og resultatet ble larene, med oppgave å våke over familier og hjem.[6] Dette kan ha falt sammen med at den romerske skikken med å gravlegge familiens døde i hjemmene etter hvert ble forbudt av de tolv tavlers lov. I stedet fikk hvert hjem sin lar familiaris, en «hoved-lar» for familien, som skulle sørge for at familien ikke døde ut. En fremstilling av ham, kledd i toga, stod mellom hjemmets to penater, i larenes helligdom lararium ved siden av hjemmets ildsted, som i eldre tid befant seg i husets atrium. Den romerske familien hilste daglig denne gruppen med en morgenbønn og en ofring av mat og drikke. Når dagens hovedmåltid var unnagjort, ble tilsvarende noe av dette lagt i arnens ild. Hvis ikke arnen eller larene befant seg i spisestuen, ble offeret lagt på et bord oppstilt foran lararium.[7] Se ogsåReferanser
|
