|
Kommissærordren Kommissærordren (tysk: Der Kommissarbefehl) var en ordre som ble initiert av Nazitysklands Führer Adolf Hitler straks før angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 – Operasjon Barbarossa. Ordren ble utstedt av Oberkommando der Wehrmacht (OKW). Dens fulle navn var Richtlinien für die Behandlung politischer Kommissare («Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer»).  Hitler, som stod bak ordren, var ganske sikkert klar over at ordren var illegal, men han absolverte personlig på forhånd enhver soldat som måtte krenke internasjonal rett ved utførelsen av ordren. Han hevdet, feilaktig, at Haagkonvensjonene av 1899 og 1907 ikke kom til anvendelse, ettersom sovjeterne ikke hadde undertegnet dem. I virkeligheten hadde Russland undertegnet begge konvensjoner. Første utkastDet første utkastet til ordren ble sammenstilt den 6. mai 1941 av general Eugen Müller som hadde ansvaret for juridiske saker i det okkuperte Europa ved generalstaben. Ordren innebar at tilfangetatte sovjetrussiske politiske kommissærer, såkalte politruker, umiddelbart skulle henrettes, i stedet for å holdes i krigsfangenskap etter folkeretten. Det verserte en oppfatning hos det tyske lederskap om at novemberrevolusjonen i 1918 til dels skyldtes at tyskere ble villedet av fangne sovjetiske politiske kommissærer som satt i krigsfangenskap i Tyskland vinteren 1917/18. Dette var et «mistak» som man nå ønsket å avverge. Endelig versjon   Etter begjæring fra OKW ble formuleringene skjerpet: Det avsnittet i general Müllers tekst som påla offiserene å forhindre «overdrivelser», ble tatt ut.[1] Den endelige versjonen av ordren, utstedt av general Walter Warlimont, ble utferdet av OKW den 6. juni 1941, og justeringene var i vesentlig grad utført av generalstabssjef Franz Halder. Ordren ble bare gitt høyere befal skriftlig, for muntlig videreformidling til de underordnede. Det faktum at ordren ble distribuert i et uvanlig lavt antall, var et tydelig tegn på at dette ikke var noen juridisk holdbar ordre.
Bruk og virkningDa ordren ble kjent i Den røde armé, bidro den til å høyne moralen. Den bremset eller umuliggjorde sovjetiske troppers kapitulasjon til Wehrmacht,[3] selv når håpløst omringede styrker kunne ha vurdert det. Denne uønskede virkningen ble rapportert til Berlin av mange offiserer, blant andre Claus von Stauffenberg. I hvilken utstrekning ordren ble etterlevd, er omdiskutert; i mange offisersmemoarer skrevet etter krigen, hevdes det at forskjellige høyere befal - og i alle fall memoarforfatteren - neglisjerte ordren. Ikke desto mindre er det klart at ordren førte til et høyt antall summariske henrettelser. Sovjetisk statistikk oppgir at 57 608 politiske kommissærer ble drept i kamp, og 47 126 ble meldt savnet, mens flertallet ble henrettet i henhold til ordren.[4] På et tidlig tidspunkt hadde enkelte høyere befalsmenn, blant andre von Manstein og den militære etterretningstjenesten Abwehr som organisasjon, uttrykt betenkeligheter mot ordren. Men de nådde ikke gjennom. Hærens øverstkommanderende, feltmarskalk Walter von Brauchitsch, underskrev det endelige utkastet 8. juni. Da han ble utspurt om dette under Nürnbergprosessene i 1946, insisterte Brauchitsch på at han hadde tilsidesatt kommissærordren ved å sende ut en annen ordre om «opprettholdelse av disiplinen etter de samme retningslinjer og regler som tidligere», og hevdet at denne mot-ordren hadde virket, selv om Hitler åpenbart aldri bebreidet ham for dette. Brauchitsch sverget at han ikke kjente noe eksempel på at Hitlers ordre ble utført. Men dette var usant, og det visste Brauchitsch.[5] General Karl Strecker (1884-1973) anerkjente aldri Hitler. Han undertegnet ikke kunngjøringer med «Lenge leve Føreren!», men med «Fremad med Gud! Vær hilset, mine tapre stridsmenn!» Han tilsidesatte personlig ulovlige ordrer som denne, og ved ett tilfelle kjørte han fra enhet til enhet for å forvisse seg om at offiserene forstod at de skulle gjøre det samme. I slaget om Stalingrad utgjorde general Strecker og hans stab den siste motstandslommen som tjente sin egen pliktfølelse og samvittighet, ikke Hitler.[6] OpphevelsePå grunn av den uønskede effekten ble ordren opphevet den 6. mai 1942. Ordren ble ikke gjort gjeldende igjen senere. Men det betød ikke at faren var over for de sovjetiske politiske kommissærer. De ble fortsatt utsortert, og sendt til konsentrasjonsleirer. I KZ Neuengamme ble høsten 1942 ca 200 sovjetiske politiske kommissærer myrdet med Zyklon B;[7] og i april 1943 ble 59 politiske kommissærer sendt for likvidering til KZ Mauthausen.[8] Se ogsåReferanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
