|
Knut Greve
Knut Greve (1904–1953)[3] var en norsk kunsthistoriker, museumspedagog, journalist og forfatter. Liv og virkeKnut Greve var sønn av tekstilkunstneren Ulrikke Eleonore Sigwardt Greve (1868–1951) av slekten Greve. Han var gift med kunsthistorikeren Eli Ingebretsen (1896–1949). I 1929 tok han magistergraden i historie på avhandlingen «Bergverksdriften i Norge før 1621», med kunsthistorie og arkeologi som støttefag. Han hadde også studier i Tyskland bak seg, og hadde museumspraksis fra Kunstindustrimuseet i Oslo og journalistisk erfaring fra avisen Tidens Tegn. 1. januar 1931 begynte han i stillingen som museumslektor ved Norsk Folkemuseum og ble med det den første museumspedagog i Norge. Greve ble bare i stillingen som museumslektor i tre år, men nådde mye i løpet av den korte tiden. Han holdt foredrag i skolekringkastingen, og foredrag for studiesirkler og arbeiderungdomslag. Bare det første året hadde han hadde kurs for 205 lærere og omvisning for 2 804 elever. Han utviklet et tilbud til ungdomslag som fikk omvisning på museet ved lektoren, kaffe og niste på restauranten og dans etterpå på Festplassen. I 1930 ble Greve formann for Østkantutstillingen, en forening/institusjon grunnlagt i 1923. Initiativtaker var boliginspektør Nanna Broch, og Knut Greves mor Ulrikke var fra starten av en viktig støttespiller. Knut Greve representerte et radikalt element ved Østkantutstillingen, et av hans foredrag på en av utstillingens «mandags-kveller» bar tittelen «Hvorfor er arbeiderklassen så konservativ». Samtidig var han eksponent for en borgerlig kulturell kompetanse. I 1930 publiserte Østkantutstillingen Greves første bok, Små hjem og deres innredning. Boka var et resultat av diskusjonene på Østkantutstillingens «mandags-kveller» og var ment som en hjelp og en innledning til diskusjon om innredning av små, moderne byhjem – et friskt utspill fra en ung mann som ikke ennå hadde flyttet hjemmefra, men fortsatt bodde hos mor i Parkveien 68! Greve innleder boka med et kapittel om møblenes historie. Her ønsker han som han skriver, «å komme bort fra den almindelige kunst-historiske betraktningsmåte og i stedet se hjemmenes utvikling fra et socialt, kulturhistorisk synspunkt.». Han prøver her å kombinere en stilhistorisk framstilling med et klasse-perspektiv – stilhistorien ble en avspeiling av endringer i maktforholdene i samfunnet. Til tross for sin viktige rolle i arbeidet for brukskunst og boligsak, besto Greves skriftlige produksjon først og fremst av mindre tidsskriftartikler i blader som Brukskunst, Vi selv og våre hjem og Bonytt, og han forfattet få større arbeid i løpet av sitt virke som skribent. I perioden 1938-43 var han billedredaktør for verket Norsk kulturhistorie, redigert av Anders Bugge og Sverre Steen, han bidro også med noen kapitler av sosialhistorisk karakter: «Vaterland», «Arbeiderne og den nye industri», «Fra borgerskap til middelstand» og «Arbeiderne idag». I 1943 utga han så en ny bok om hjemmeinnredning – Et hjem blir til – og samme år skrev han kapittelet «Kultur og tradisjon i norsk bruks-kunst», i Bygg og bo. Boken om det moderne hjemmet (Amundsen & Bøgh 1943). Ut over dette skrev Knut Greve bare noen jubileumsskrift. I 1932, mens han fortsatt var lektor ved Folkemuseet ble Greve ansatt som sekretær for Foreningen Brukskunst, en stilling han hadde i ti år. I perioden 1931-34 var han også redaktør for tidsskriftet Brukskunst. Han ble medlem av Norsk Kvinnesaksforening i 1936.[4] Fra 1946-48 var han formann i Oslo-foreningen og fra 1948-50 president i Landsforeningen Norsk brukskunst. Han var i en årrekke medlem av redaksjonsrådet for Vi selv og våre hjem og senere medarbeider i Bonytt. Ved sin død i 1953 var han ansatt som medredaktør i VG. Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||
