Klimadommen

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

HR-2020-2472-P,^[1] ofte omtalt som Klimadommen, er en sivilrettslig dom avsagt av Norges Høyesterett i plenum i 2020.

Dommen gjaldt gyldigheten av en kongelig resolusjon fra 2016 som tildelte utvinningstillatelser til 40 blokker i Barentshavet. Vedtaket førte til at en rekke norske miljøorganisasjoner reiste søksmål mot staten. Saksøkerne anførte primært at vedtaket var i strid med Grunnlovens § 112 («miljøparagrafen»).

Saksøkerne tapte i både tingretten og lagmannsretten.

Elleve av dommerne i Høyesterett kom til at vedtaket ikke var ugyldig. Mindretallet på fire dommere mente på sin side at vedtaket var for dårlig utredet sett i lys av en tolkning av Grunnloven § 112 og EØS-rettens krav, og at dette utgjorde saksbehandlingsfeil som må medføre at vedtaket kjennes ugyldig.

Dommen er avsagt av Høyesterett i plenum, og anses dermed som et viktig prejudikat i statsforfatningsretten. Høyesterett behandler rekkevidden av rettighetsbestemmelsene som ble tilført Grunnloven under grunnlovsreformen i 2014, så vel som forholdet mellom den dømmende og den lovgivende makt i miljøsaker. På dette grunnleggende punktet var dommen enstemmig. Dommen er således viktig for hvordan maktfordelingsprinsippet forstås i Norge.^{[trenger referanse]}