|
Kenneth Brophy
Kenneth Edward Brophy (født 1946) er en norsk tidligere sjømann, servitør, kokk, fagforeningsaktivist, Ap-politiker og homoaktivist, og regnes som en av pionerene innen norsk LHBT-kamp og homohistorie.[2] Han har vært en sentral figur i homomiljøet i Bergen og var med på å starte opp Bergensavdelingen av Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) i 1970.[3] I tillegg var han den første til å offentlig stå frem som homofil, med bilde og fullt navn, i Bergen i 1972.[2] OppvekstBrophy ble født på Kvinneklinikken i Bergen 3. juni 1946.[4] På grunn av Brophys og morens, Alice Brophy, dårlige helse, ble han raskt døpt. Moren hadde allerede fått påvist tuberkulose, og Brophy ble født med en mørk flekk på en av lungene. Han mottok behandling og ble frisk, men morens tilstand forverret seg. Ettersom faren, Leon Eriksen, arbeidet til sjøs, ble det stadig vanskeligere for Alice å ta seg av Brophy og hans bror Leonard. For å få hjelp flyttet Alice med sine to sønner tilbake til Liverpool, der hennes foreldrene, Edward og Anne Brophy bodde. Da Brophy var fire år gammel, døde moren. Med faren fortsatt til sjøs, ble brødrene boende hos besteforeldrene i Liverpool, hvor han trivdes godt. To år etter morens død reiste Brophys far til Liverpool for å hente sønnene sine.[4] De flyttet inn hos Brophys farmor og farfar, Helga og Jørgen Eriksen. Det tok imidlertid ikke lang tid før faren innså at han ikke hadde kapasitet til å ta vare på begge guttene. Som følge av dette ble Brophy sendt til Christian Michelsens barnehjem i Mobergslien i juli 1953. Samme høst begynte han i førsteklasse på Os skule.[4] I denne perioden mistet Brophy kontakten med både sine besteforeldre i Liverpool og sin to år eldre bror. Først mange år senere fikk han igjen kontakt med dem. I mars 1954 hentet faren Brophy fra barnehjemmet og tok ham med til sitt nye hjem.[5] Faren hadde fått en ny kjæreste, som nå også skulle fungere som Brophys nye mor. Brophy beskriver disse årene som vanskelige. Han kom aldri overens med stemoren og trivdes ikke hjemme. I løpet av denne perioden fikk han en lillebror, og all oppmerksomheten i familien ble rettet mot den nyfødte. For å unngå å være hjemme begynte Brophy å tilbringe stadig mer tid ute. Etter hvert knyttet han seg til andre ungdommer med dårlig rykte.[5] Til slutt ble barnevernet involvert. Selv om man mente at det ikke var noe galt med Brophy verken fysisk eller intellektuelt, ble han som 13-åring sendt til skolehjemmet Buskerud skole.[5][6] Brophy var lettet over å komme seg vekk hjemmefra, men under oppholdet ble han vitne til både overgrep og voldtekter, i tillegg til at han selv ble utsatt for overgrep. Mens han gikk på skolen gjenopptok han brevkontakt med sine besteforeldre i Liverpool. Som 15-åring ble Brophy sendt hjem til faren etter å ha fullført 7. klasse. Kort tid etter ble det klart for ham at han var homofil, og han hadde ingen tvil om at faren også forsto dette.[7] Som en følge av dette ble han sendt ut til sjøs, hvor han begynte å arbeide på TS «Leda». Bergensavdelingen av DNF-48Under sin tid som sjømann hadde Brophy sett hvordan homofile kunne leve åpent og uten frykt i flere deler av verden.[3] Dette inspirerte ham til å jobbe for lignende forhold hjemme i Bergen. Høsten 1970, da han var 23 år gammel, tok han derfor initiativ til å organisere homofile i byen. Han var med på å stifte Bergensavdelingen av Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48). Stiftelsesmøtet fant sted på Chianti Restaurant 29. november 1970, og 32 menn og én kvinne deltok.[8] På dette tidspunktet hadde forbundet flere ganger forsøkt å annonsere i Bergens Tidende, men uten hell:
Under møtet måtte Brophy overtale flere skeptiske deltakere som tvilte på muligheten for å leve åpent og fritt som homofile i Bergen. Han argumenterte med sine erfaringer fra utlandet, hvor faste møtesteder og restauranter for homofile menn og kvinner eksisterte.[8] Til tross for dette var deltakerne enige om at tiden ennå ikke var moden for å stå frem offentlig. Forbundet besluttet derfor at alt skulle foregå anonymt i starten. Brophy fikk lederansvaret i interimsstyret og sto for kontakten med DNF-48 i Oslo.[8] I denne perioden var han drivkraften bak Bergensavdelingen, og hans evne til å kommunisere lett med folk bidro sterkt til å rekruttere nye medlemmer til forbundet. Brophy fortalte at pissoarene, eller «tehusene», som det homofile miljøet kalte dem på den tiden, var en viktig arena for rekruttering.[10] Dette var de få møtestedene de hadde før Bergensavdelingen etablerte et fast samlingspunkt. Det første offisielle møtestedet for Bergensavdelingen av DNF-48 ble Kafé Arnold. Der fikk de leid lokaler én gang i uken. Etter hvert ble sammenkomstene så populære at de økte frekvensen til flere ganger i uken. Den økende oppslutningen gjorde at de snart måtte finne et større lokale.[11] Løsningen ble Folkets Hus, hvor de i 1971 arrangerte flere store begivenheter, blant annet nyttårsball, karneval, 17. mai-fest og sankthans-feiring, i tillegg til en rekke dansekvelder. Dessverre ble leien på Folkets Hus for kostbar, og høsten 1972 måtte de igjen finne nye lokaler. Valget falt på Ranhuset, som de begynte å leie hver søndag kveld. Brophy beskrev den økonomiske situasjonen til DNF-48 på denne tiden som en konstant utfordring. Likevel var han optimistisk og understreket at forbundet, skritt for skritt, beveget seg mot en bedre og mer stabil tilværelse. Aktivisme.jpg) Bergensavdelingen av DNF-48 og Brophys første store kamp var å få avskaffet paragraf 213, som kriminaliserte seksuell aktivitet mellom to menn.[12] Han hadde ikke vært klar over at dette var ulovlig før han ble en del av organisasjonen.[13] Da paragraf 213 ble opphevet 21. april 1972, var Brophy formann for DNF-48 i Bergen.[11] Brophy var også en aktiv debattant i landsstyret til DNF-48 på 1970-tallet og en sterk støttespiller i kampen for å få fjernet homoseksualitet som psykiatrisk diagnose, noe som ble gjennomført i 1977. Videre var han svært engasjert i å åpne dørene for homofile i Forsvaret, ettersom han selv hadde blitt nektet adgang på grunn av sin seksuelle legning da han var yngre. Under homodagene i Bergen 2011 ble Brophy kåret til årets æreshomo. 7. juni 2019 ble han, sammen med Kim Friele, hedret med en stein på Bergen Walk of Fame, som en anerkjennelse av deres innsats for LHBTQ+-rettigheter.[14][15] Arbeidsplasser
TS «Leda»Kort tid etter at Brophy kom hjem fra Buskerud skole, da han var fylt 15 år, bestemte faren at det var på tide at Brophy å begynne å jobbe. Faren tok ham derfor med seg til TS «Leda»,[7] der faren allerede hadde gjort en avtale med kapteinen, kaptein Møller, som faren kjente fra tiden de var krigsseilere på samme båt. Til stor overraskelse for Brophy spurte faren kapteinen om han hadde en jobb til sønnen hans, noe kaptein Møller bekreftet. 7. juli 1961 mønstret 15 år gamle Brophy på TS «Leda» som slaktergutt, hvor han fikk en fast månedslønn på 454 kroner, pluss 5 kroner i timen for overtid på søndager. Det ble ingen god start for Brophy på TS «Leda». På den første turen slet han mye med sjøsyke. Han ble imidlertid godt tatt imot av mannskapet på skipet, og alle passet godt på 15-åringen. Senere trivdes han svært godt ombord, og etter å ha jobbet en periode på slakteriet og i provianten, klatret han i systemet og ble byssegutt før han senere ble kokkelærling.[7] Under det første året på TS «Leda» ble han sikrere på sin mistanke om at han var homofil.[7] Brophy ble akseptert for den han var på TS «Leda», og selv om flere trolig forsto at han var homofil, var det ingen som gjorde noen sak ut av det.[17] Selv om han trivdes i miljøet og ble akseptert for den han var, var det ikke lett å være homofil ungdom uten en støttende familie.[7] Han jobbet på TS «Leda» frem til han mønstret av 10. april 1963, da sjefskokken på skipet mente at Brophy måtte dra på langfart og ta utdanning innen kokkefaget for å komme seg videre. TT «Norborn»Brophy mønstret på TT «Norborn» 27. april 1963. Det eneste han fikk med seg fra hyrekontoret i Bergen var en flybillett til Italia og en lapp om skipet som skulle ligge oppankret et sted i Napoli.[17] Ifølge ham selv skjedde det «både det ene og det andre» mens han var ombord på TT «Norborn».[18] Brophy ble ofte midtpunktet når det ble fest og mye drikking ombord, og det var sjalusi blant de eldre mennene på skipet. I tillegg hadde han allerede som førstereis flere amorøse forhold. Ved et landligge i USA hadde han også et ganske åpent forhold med en gresk soldat, som kom ombord «for å sove middag». På TT «Norborn» gikk Brophy fra å være byssegutt til å være andrekokk.[19] Etter en skremmende hendelse der TT «Norborn», som var en tankbåt, kolliderte med et skipsvrak, bestemte han seg for å mønstre av. Brophy jobbet på TT «Norborn» frem til 7. november 1964. MT «Harwi II»Brophy mønstret på MT «Harwi II» 17. februar 1965. Mens han var ombord på båten søkte han plass som elev den kommende høsten på kokkeskolen i Tromsø, som da var helt ny.[19] Der fikk han plass, og mønstret derfor av allerede 14. mai 1965. MS «Midnatsol»Brophy startet som andrekokk på hurtigruten-skipet MS «Midnatsol» 1. juni 1965. Der møtte han ei jente som han forlovet seg med, før han senere, da han møtte familien hennes og fikk kalde føtter, innså at han var på ville veier.[20] Hendelsen gjorde ham enda mer sikker på sin seksuelle legning. Han mønstret av 15. august 1965. 8. august 1967 mønstret Brophy igjen på MS «Midnatsol», hvor han startet som servitør. Det tok ikke lang tid før han mønstret om for å vikariere for sjefskokken, før han mønstret av igjen 17. januar 1968.[21] MS «Norbrott»Brophy mønstret på som førstekokk med restriksjon på MS «Norbrott» 15. juni 1966.[21] I løpet av tiden ombord fikk han sett store deler av verden og han besøkte flere homsebarer under denne tiden. Brophy beskriver det som befriende å kunne gå rett inn fra gaten til barer for å møte likesinnede på steder som Amsterdam og Rotterdam. MS «Norbulk»Da vikariatet på MS «Norbrott» tok slutt, mønstret han på MS «Norbulk» i februar 1968.[21] Etter syv måneder, 12. september 1968, mønstret han av i Rotterdam. Der begynte han å undre seg over hvorfor homofile kunne leve så fritt der, men ikke i Norge. Det var her tankene om å få etablert et samlingssted for homofile hjemme i Bergen ble vakt. MT «Lifjord»På MT «Lifjord» ble Brophy kun i fem måneder i årene 1968–1969.[16] MT «Egda»Brophy mønstret på som førstekokk på MT «Egda» 2. mai 1969. Båten seilte fra Bergen og rundt i verden, og etter kort tid ble han tillitsvalgt for mannskapet på båten.[21] Ettersom MT «Egda» var over tretti år gammel, og båten seilte under krigen, var den slitt og i dårlig tilstand. Da var det opp til Brophy å ta dette videre med kapteinen. Kapteinen ønsket imidlertid ikke å gjøre noe med det, og ansatte i stedet en ny førstekokk. Brophy mønstret av i februar 1970. ChiantiBrophy startet å jobbe som servitør på Chianti i 1970, og allerede første dag fikk han beskjed fra restaurantdirektøren at han var ønsket som vikar for hovmesteren som hadde tatt ferie.[22] Han trivdes godt i jobben på Chianti, og flere av stamgjestene og de ansatte kjente han fra før, fra det homofile miljøet, selv om disse ikke selv var åpne homofile. Brophy ble tillitsvalgt på Chianti, og kjempet for bedre rettigheter for de ansatte, men også gjestene på restauranten. Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Autoritetsdata
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
