|
K.B. Wiklund
Karl Bernhard Wiklund (født 15. mars 1868 i Västerås, død 29. august 1934 i Uppsala) var en svensk professor i finsk-ugriske språk ved Uppsala universitet mellom 1905 og 1933. Han ble i 1930 valgt inn som medlemsnummer 830 i Kungliga Vetenskapsakademien. Wiklund spesialiserte seg fremfor alt innenfor studier av samiske språk og kultur. Som ledd i de antropologiske studiene av de illitterære språkområdene i nord valgte han å kartlegge tilstedeværelsen av skandinaviske fremmedord i de samiske språk. Gjennom ordforrådet ble det dermed mulig å si noe om kulturkontakt i historisk perspektiv mellom samisk og folk av norsk og svensk tilhørighet. Wickslund var redd for at den samiske kulturen skulle bli skadelidende gjennom moderniseringsprosessene, som radikalt ville komme til å endre livsforholdene til urbefolkningen. Han styrte med andre ord retning på sin forskning etter en «Lapp shall remain Lapp»-doktrine.[4] For å styrke den samiske kulturen utga han både en lulesamisk ordbok og en grammatikk. Renbeitekommissionen af 1907Sammen med Just Qvigstad laget Wiklund på oppdrag for den norske og den svenske stat en enorm samling med transkripsjoner av dokumenter og utdrag fra samiske dokumenter fra perioden 1558-1900. Bakgrunnen var at det med unionsoppløsningen i 1905 var oppstått en uenighet mellom norske og svenske reindriftssamer om hvilke beiterettigheter svenske samer kunne hevdholde på norsk territorium. Norske myndigheter mente at nomadenes utnyttelse av dyrkbar mark ville være til hinder for jordbrukskolonisasjonen, mens svenske myndigheter mente de hadde historiske rettigheter til slik utnyttelse av områdene. Spesielt toppet konflikten seg innenfor Troms fylke. Selv om reinbeitespørsmålet var ett av de fire forhandlingstemaene under de politiske forhandlingene i Karlstad i anledning unionsoppløsningen, var saken stadig gjenstand for høylytt debatt, som gjorde at det oppsto et behov for å få vite ”i hvilken udstrækning de svenske lappers renbeitning i Tromsø amt har fundet sted fra gammel tid saavelsom i nyere tid”. De to sakkyndige ble stilt fritt til å bringe inn de dokumenter de ønsket inkludert, mens de begge skulle være enige om at det ikke hadde relevans dersom noe skulle utelates, noe som ledet til at dokumentet ble på hele 523 sider.[5] Referanser
Bibliografi
Litteratur
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
