Freda Josephine Baker (pikenavn McDonald; 1906–1975), også skrevet Joséphine Baker, var en amerikansk-fransk danser, sanger og varietéartist. Hun ble fransk statsborger i 1937. I 2021 ble hun hedret av den franske president da hun fikk en gravplass i Panthéon i Paris.
Josephine Baker i sitt berømte bananskjørt i 1920-årene. Det ble først tatt i bruk i debutrevyen La Folie du Jour på revyteateret Folies Bergère i Paris 1926.
Joséphine Baker var etterkommer av nordamerikanske urinnvånere og av slaver som opprinnelig kom fra Afrika. Hun var uekte barn av vaskekonen Carrie McDonald og den jødiske trommeslageren Eddie Carson, og vokste opp i meget fattige kår.
I 1921 ble hun tatt opp i en vaudeville-trupp i St. Louis; da var hun bare femten år gammel og var allerede gift for andre gang (med Willie Baker; de skilte seg i 1925). Dette brakte henne til Broadway og Plantation Club, der hun umiddelbart ble med i musikaler som Shuffle Along (1921) and The Chocolate Dandies (1924). Hun ble en nær venn av Eubie Blake og flere av datidens mest kjente jazzvokalister. På denne tiden fikk hun tilnavnene «Black Venus», «Black Pearl» og «Creole Goddess».
I 1925 dro hun til Paris og fikk jobb i oppsetningen Revue Negre ved Théâtre des Champs-Élysées. Hennes erotiske dansenummer ble en stor suksess; det vakte også oppsikt at hun var nesten naken på scenen. Forestillingen ble sendt på europaturné, men etter en tid brøt Baker kontrakten og dro tilbake til Frankrike for å starte i et nytt engasjement ved Folies Bergère i 1926.
I 1928 var hun på nytt på europaturné, og da besøkte hun også København og Oslo, med sitt bananskjørt og fremføring av sangen J'ai deux amours – mon pays et Paris.
Senere ble hun stjerne i filmene Den sorte Venus (1934), Princesse Tamtam (1935), Moulin Rouge (1941), Falsk alarm (1940), An jedem finger zehn... (1954) og Carosello del varietà (1955). Hun hadde også et kortvarig engasjement i New York, i oppsetningen av Ziegfeld's Follies (1936).
Joséphine Baker og et av adoptivbarna, Jary på fem år, ankommer Fornebu flyplass 23. august 1958.[25]
Etter andre verdenskrig adopterte hun i årenes løp tolv barn med ulik nasjonal og etnisk bakgrunn, som hun gjorde et poeng av å oppdra i ulike religioner for å bevise at barn kan komme godt overens selv om de i det ytre er svært forskjellige.
I USA var hun aktiv i kampen for borgerrettighetsbevegelsen sammen med Martin Luther King jr., og deltok blant annet i marsjen mot Washington i 1963. Hun opptrådte med en varietéforestilling i Oslo i 1957, og så sent som i 1972 var hun i NRK for å støtte fjernsynshusets store innsamlingsaksjon. Et hjerteinfarkt i 1964 avkortet hennes karriere, og kort tid etter et comeback i Carnegie Hall i 1975 døde hun av hjerneslag. Etter at hun var død ble hun hedret i den franske hovedstaden ved at en plass på Montparnasse fikk navnet «Place Josephine Baker».
Utmerkelser
Hun mottok det franske krigskorset Croix de Guerre for sitt motstandsarbeid under den andre verdenskrig. I november 2021 ble det kunngjort at hun ville få et minnesmerke i Panthéon i Paris. Kun fem av de 80 som tidligere hadde fått et gravminne der var kvinner; hun ble den sjette, og den første svarte.[26] Etter familiens ønske ble ikke Bakers jordiske levninger flyttet fra Monaco til Panthéon; urnen som ble satt ned i nasjonalmonumentet i Paris inneholder jord fra USA, Frankrike og Monaco, som var de tre landene som Joséphine Baker særlig knyttet til i sin levetid.
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Josephine Baker, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Josephine-Baker, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
.png)
