|
Johann Lorenz von Mosheim
Johann Lorenz von Mosheim (født 9. oktober 1693 i Lübeck, død 9. september 1755 i Göttingen) var en tysk luthersk prest og kirkehistoriker, og regnes som far til den moderne kirkehistorieforskningen. Liv og virkeBakgrunnIkke meget er kjent om hans herkomst. Han ble døpt 9. oktober 1693 i kirken St. Marien i Lübeck, der faren stod uten adelstittel og angitt som fremmed «Fremder».[8] Denne faren var offiseren Ferdinand Sigismund von Mosheim, en fattig sørtysk kavaler. Han var katolikk, men tillot at Johann Lorenz ble oppdratt protestantisk.[9] Så det kan formodes at moren, Magdalena Catharina født von Prißen (+ 1723), var protestant. Han var gift 1. gang i 1723 med Elisabeth Margareta zum Felde (1705-32), en søsterdatter av He(i)nrich Muhlius (1666 Bremen-1733 Kiel), 1698 overhoffprest på Gottorp og 1712 prokansler for Kiels universitet. Med henne fikk han flere barn, bl.a. sønnen Gottlieb Christian Mosheim (1727 Helmstedt-1787 Stuttgart), som i 1748 ble frimurer i Stuttgart i frimurerlogen «Zu den drei Cedern», før han i 1749 ble kongelig-storbritannisk legasjonssekretær i Regensburg, 1766 legasjonsråd og 1779 legasjonsråd og akkreditert minister ved det hertugelig-württembergske hoff i Stuttgart. 2. gang ble J. L. von Mosheim gift i 1733 (i barnløst ekteskap) med Elisabeth Dorothee van Haselhorst (1688-1740) og 3. gang ble han gift i 1742 med Elisabeth Henriette Amalie Voigts (1713-82), med hvem han fikk en datter. Det er ikke kjent hvordan det har seg at hertuginneenken Elisabeth Sophie Marie von Schleswig-Holstein Plön (1683–1767) og senere hertuginne av fyrstedømmet Braunschweig-Wolfenbüttel kjente gutten, men hun sørget for at han fikk gå på latinskolen i Lübeck. Etter å ha fullført gymnaset i sin fødeby, ble von Mosheim immatrikulert på universitetet i Kiel i 1716 hvor han oppnådde en magistergrad i 1718. Luthersk teologI 1719 ble han adjunkt ved det filosofiske fakultet i Kiel. Hans første utgivelse var et polemisk skrift imot John Tolands skrift Nazarenus kalt Vindiciae antiquae christianorum disciplinae (1720), og det ble snart etterfulgt av et bind av Observationes sacrae (1721). Disse verk, sammen med det gode ry han hadde oppnådd som foreleser og predikant, sikret ham en stilling ved universitetet i Helmstedt som ordinær professor i 1723. Boken Institutionum historiae ecclesiasticae libri IV utkom i 1726, og samme år ble han av hertugen av Braunschweig-Wolfenbüttel utnevnt til generalinspektør i Wolfenbüttel. Høsten 1747 kommer Mosheim som honorarprofessor til universitetet i Göttingen, og han spilte en viktig rolle i utformningen av statuttene til det teologiske fakultet, og forordningene som gjorde teologene uavhengige av den geistlige domstol. I 1747 ble han utnevnt til kansler for universitetet i Göttingen. 1748 var han den ledende kraft bak den britiske konge Georg II av Storbritannias besøk på universitetet. Johann Lorenz von Mosheim døde i Göttingen den 9. september 1755. Blant hans verker er De rebus christianorum ante Constantinum commentarii (1753), Ketzer-Geschichte (2. utgave 1748), og Sittenlehre der heiligen Schrift (1753). Hans eksegiske skrifter, karakteristiske ved deres lærdom og sunne fornuft, omfatter Cogitationes in N. T. bc. select. (1726), og forklaringer over Paulus' første brev til korinterne (1741) og over Paulus' første brev til Timoteus (1755). I sine prekener viser Mosheim en betydelig veltalenhet og stil. Referanser
Kilder
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
