|
Jean-Baptiste Milhaud
Édouard Jean-Baptiste Milhaud (født 10. juli 1776, død 8. januar 1833) var fransk offiser, generalmajor (fransk: Général de Division). Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Tidlig karrière Milhaud ble født i Arpajon-sur-Cère (departementet Cantal) som sønn av Louis Amilhaud og Marguerite Daudé, han ble utnevnt til offiser i 1789. Under den franske revolusjon ble Milhaud valgt til Nasjonalkonventet (som ble samlet for å gi Frankrike en ny politisk konstitusjon) og i prosessen mot kong Ludvig XVI stemte Milhaud for dødsstraff. Han forsvarte Jean-Paul Marat mot angrepene fra girondinerne. I 1793 ble han sendt som politisk kommissær til arméene ved Rhinen og i Ardennene hvor han utmerket seg ved sin strenghet og iherdighet i bruken av revolusjonære ideologiske prinsipper. Som kommissær ved arméen i Pyreneene hadde han suksess i å hjelpe general Jacques François Dugommier i å gjenopprette orden. Han ble tilbakekalt året etter og utnevnt til medlem av militærkomiteen. Etter avsettelsern av Maximilien de Robespierre ble Milhaud truet med å bli arrestert, men reddet fra det etter støtte fra sine kolleger i militærkomiteen. Da hans politiske rolle i praksis var over ble han tilbakekalt til arméen, fikk kommando over 5. dragonregiment og ble beordret til å slutte seg til de franske styrkene i Italia. Milhaud utmerket seg i slaget ved Brenta og slaget ved Bassano 8. september 1796. Året etter ble han på ny anklaget for sin rolle under Skrekkveldet, men rådet av eldre avgjorde at de ikke ønsket å gå videre med saken. Milhaud tok aktivt del i konspirasjonen frem mot 18 brumaire-kuppet, dagen for statskuppet hvor general Napoléon Bonaparte tok makten fra Direktoriet. Milhaud ble forfremmet til brigadegeneral i januar 1800, han ble beordret til arméen som skulle invadere Storbritannia og ble deretter kommandant over 8. divisjon i Vaucluse. Napoleonskrigene og etterUnder det franske keiserdømmets krig mot den tredje koalisjonen i 1805 tjenestegjorde Milhaud under marskalk Joachim Murat i felttoget som ledet frem til det store slaget ved Austerlitz, hvor han og hans styrker også deltok. Ved utbruddet av krigen mot den fjerde koalisjonen i 1806 utmerket Milhaud seg under slaget ved Jena-Auerstedt. Den 28. oktober 1806 tvang han 6 000 mann under general Friedrich Ludwig (Hohenlohe-Ingelfingen-Öhringen) til å overgi seg. Mot slutten av 1806 ble han forfremmet til generalmajor (fransk: Général de Division) og i 1807 utmerket han seg under slaget ved Eylau. Hans innsats gjorde at ble lagt merke til av Napoléon Bonaparte, han hadde allerede mottatt Æreslegionen og den 10. mars 1810 ble han hedret med å bli utropt til greve av keiserdømmet (fransk: comte de l'Empire). I årene 1808 til 1811 kjempet han mot britene og deres allierte i halvøykrigen i Portugal og Spania. I november 1811 ble han fristilt fra tjenesten av helsemessige grunner, men i juni 1812 var han tilbake og fikk kommando over 25. divisjon. Under den franske invasjonen av Russland i 1812 var han en kort periode militær kommandant over Moskva. Under krigen mot den sjette koalisjonen i 1813 kommanderte han et korps med kavaleri ved folkeslaget ved Leipzig. Den 10. oktober, på sletten ved Zeitz, utkjempet han en av de mest anerkjente slag av kavaleriste i fransk militærhistorie, hvor han fullstendig ødela østerrikske regimenter med dragoner. Basert på hans erfaring ble han i 1814 utnevnt til generalinspektør for kavaleriet. Etter Etter Napoléons nederlag, abdikasjon og forvisning til Elba ble han under restaurasjonen i Frankrike av kong Ludvig XVIII gitt kommando over 15. divisjon. Etter Napoléons flukt fra Elba (perioden kjent som de hundre dagene) ble han av Napoléon gitt kommando over IV. kavalerikorps av nordarméen. I slaget ved Ligny den 16. juni 1815 gjorde Milhaud en glimrende innsats, brøt gjennom sentrum av den prøyssiske styrken og bidro til Napoléons siste seier. To dager etter i slaget ved Waterloo deltok hans divisjoner i det store kavaleriangrepet mot det britisk-allierte senteret, en plan han var mot, men måtte utføre og angrepet endte med nederlag. Etter Napoléons andre nederlag og abdikasjon ble han bannlyst av kong Ludvig XVIII. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 ble han kalt tilbake til Frankrike og døde 8. januar 1833 i Aurillac. Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
