Jakobs-boggi

Jakobs-boggi (etter den tyske jernbaneingeniøren Wilhelm Jakobs, 1858–1942) er en boggi som forbinder to vogner, ledd eller moduler i et tog eller en leddtrikk.

I Norge finnes Jakobs-boggi brukt på NSB type 72, lokaltog og NSB type 93, regiontog samt på Oslos leddtrikker type SL79 og på Gråkallbanens leddtrikker i Trondheim. De finnes også i de sveitsiske Stadler Flirt-togene type 74 og type 75 som blir brukt av blant annet Vy og SJ Norge^[1] Bl.a. de franske TGV-ene fra Alstom har Jakobs-boggier.

Jakobs-boggien har følgende fordeler:^{[bør utdypes]}

• Den stiver opp togsettet så det er mindre utsatt for å folde seg sammen som et trekkspill ved en avsporing. Ved høy hastighet er dette meget farlig. Det skjedde ved Eschede-ulykken, den verste ulykken med høyhastighetstog noensinne. TGV-tog har flere ganger sporet av i høy fart, 290-300 km/t, og likevel blitt stående i skinnegangen – noe Jakobs-boggiene trolig har bidratt til. Derfor har avsporingene ikke krevd menneskeliv eller forårsaket alvorlige personskader.^[2][3]
• Togene blir lettere med bare én boggi pr. vogn istedenfor to. Dette er tilfelle selv om den økende belastningen på hver boggi gjør at vognene må lages noe kortere.^{[trenger referanse]}
• Togene blir rimeligere med færre boggier, da boggier er kompliserte og kostbare.^{[trenger referanse]}
• Hjulstøyen, som utgjør en stor del av støyen fra et tog, reduseres med færre boggier. Innvendig blir hjulstøyen dessuten mest merkbar i overgangen mellom vognene, hvor folk ikke pleier å oppholde seg.

En ulempe med Jakobs-boggier er at det vanligvis er tidkrevende å hekte av og på vogner ved behov. Dette må gjøres på verksted. En kan riktignok ofte koble sammen flere togsett eller trikker.