|
Ingebrigt Haldorsen Sæter
Ingebrigt Haldorsen Sæter[2] (født 24. juni 1800 i Oppdal, død 3. mai 1875) var en norsk gårdbruker og politiker med tilknytning til bondeopposisjonen[3]. Han var Stortingsrepresentant i 40 år med avbrudd for stortingssamlingene 1859–60 og 1862–63, da han var vararepresentant. BiografiOppvekstSæter vokste opp i et haugiansk preget miljø på gården Bøasæter i Oppdal og gikk på omgangsskole, noe som ga lite lærdom. Redningen ble sognepresten, Cornelius Thomas Rønnau, som gjorde en stor innsats for skole, opplæring og bygdeutvikling og sørget for at barn og unge fikk ekstra opplæring. For Sæter ble tilgang til en folkeboksamling også viktig. Lokalt engasjementI 1831 overtok han hjemgården og ble dermed valgbar til offentlige verv. Han hadde da alt vært lenge engasjert i det offentlige livet på lokal basis. Videre var han medlem av sogneboknemnda og gjorde en stor innsats for å skaffe litteratur til boksamlinga, bl.a. flere eksemplar av Norges Grunnlov. Fremfor alt var skole- og opplysingsarbeid hans hovedinteresse. Sæter engasjerte seg i sogneselskapet og var med på å drive fram jordmorsaken i bygda. I 1826 ble Marit Olufsdatter Bryggen valgt til jordmorelev og send til Christiania for utdanning. 1830 giftet disse to seg og fikk etter hvert 8 barn. Like fullt virket Marit som jordmor i Oppdal i bortimot 50 år. Tre av barna døde tidlig, og det var tunge slag. Foruten hustruen og barna var det broren Per som stod han nærmest, og under stortingssesjonene skrev Ingebrigt jevnlig til ham. Det var også broren som måtte ta utfordringen om å få arrangert 17. mai-feiring i Oppdal 1833. RikspolitikerenSom nokså fersk gårdbruker ble Sæter 1832 valgt til valgmann for Oppdal og opplevde å bli valgt til stortingsrepresentant fra Søndre Trondhjems amt. Sæter ble gjenvalgt til Stortinget gjentatte ganger. Han var en typisk representant for bondeopposisjonen og gikk inn for liberalisering i næringslovgivningen. I budsjettspørsmål ville han ha strenge rammer bortsett fra for skole og folkeopplysning. Han ivret for å spre kunnskap og informasjon og ville redusere kostnadene med fri porto for aviser og tidsskrift, men lykkes ikke med det. Sæter var flink til å bygge allianser og sto i et nært forhold til flere sentrale bondepolitikere (John Neergaard og Ole Gabriel Ueland). Han var medlem av Bøndenes hemmelige Direktion som stod bak forslaget om formannskapslovene og plasserte seg på venstre fløy i bondeopposisjonen. I diskusjonen om jødeparagrafen i Grunnloven, satte Sæter fram et subsidiært forslag om religionsfrihet som uttrykk for religiøs toleranse som han mente hadde vært en egentlige intensjonen hos eidsvollsmennene. Sæter var radikal i sosialpolitiske saker. Han hadde forståelse for Thranes arbeiderforeninger, gikk inn for stemmerettsutvidelse og ville kanalisere engasjementet til de jaabekske bondevennforeningene til allmennyttige formål under navnet folkeforeninger. Da Johan Sverdrup møtte på tinget for første gang i 1851, var Sæter en av de første til å skjønne de kvalitetene som bodde i ham, og ble en viktig støttespiller for Sverdrup. LokalpolitikerenI lokalpolitikken var Sæter engasjert like lenge som i rikspolitikken. Han ble Oppdals første ordfører i 1837 og var, med unntak av to perioder i 1840-årene, ordfører helt frem til 1871. Han var også engasjert i regionpolitikken som medlem av amtsformannskapet. På alle nivåer var han særlig opptatt av skolespørsmål. Allerede i 1833 kom han med forslag om fylkeslandbruksskoler, og i amtsformannskapet gikk han senere inn for fagopplæring av ulike slag. Han var ellers opptatt av ressursforvalting, særlig skog- og allmenningsforvaltningen som han mente var slett. I tillegg til å være ordfører, hadde han, allerede fra 1832, en rekke andre lokale verv. DebattantenSæter var kortfattet og bestemt i formen, og han holdt ikke gjerne taler. Som de fleste andre bonderepresentantene hadde han et handikap, hans dialekt avvek sterkt fra språkføringen som ble forventet i stortingssalen både i form og stil. Han fikk aldri noen offentlig utmerkelse, men opplevde å bli hyllet av lærerne fra Trondhjems stift på et lærermøte i 1866. Ingebrigt Sæter ofret seg for politikken og for sambygdingene, noe som tærte på ressursene. Gården ble forsømt, og de dårlige tidene i slutten av 1860-åra gjorde det ikke bedre. Til slutt måtte de selge gården og bosette seg på et mindre bruk som han hadde kjøpt. Likevel stemte han alltid for reduksjon av lønnsnivået for stortingsrepresentantene, selv om han personlig kunne hatt nytte av høyere inntekt. Også når det gikk imot hans personlige interesser, var han saksorientert og prinsippfast. Referanser
Kilder
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
