IEEE 802.11

IEEE 802.11 er en radioteknisk betegnelse på en serie med standarder for trådløse, lokale radionett i frekvensbåndene 2.4, 3.6 og 5 GHz. De mest populære er IEEE 802.11b og 802.11g-standardene, som bygger på den originale IEEE 802.11-1997-standarden. Den originale standeren var den første trådløse nettverksstandarden, mens IEEE 802.11b var den første allment aksepterte. Den ble etterfulgt av IEEE 802.11g og 802.11n. Andre standarder i familien (c-f, h, j) er tjeneste-endringer og utvidelser, eller rettelser til de tidligere spesifikasjonene.

IEEE 802.11b og 802.11g benytter 2,4 GHz ISM-båndet. På grunn av dette valget av frekvensbånd, kan 802.11b- og g-utstyr tidvis lide av forstyrringer fra mikrobølgeovner, trådløse telefoner og Blåtann-enheter. IEEE 802.11b og 802.11g benytter direktesekvensielt spredt spektrum (DSSS), respektivt ortogonal frekvens-divisionsmultiplexing (OFDM), som begge er robuste mot støy og interferens. OFDM er spesielt robust mot multibaneinterferens. IEEE 802.11a benytter 5 GHz U-NII-bånd, som har minst 23 ikke-overlappende kanaler, istedenfor 2,4 GHz ISM-frekvensbåndet, hvor tilstøtende kanaler overlapper. Bitfeilraten (BER) varierer noe med frekvensområdet^[1]

Det varierer fra land til land hvilken del av radiospektret som blir benyttet av 802.11. Frekvensene som benyttes av kanalene én til seks av 802.11b og 802.11g faller innenfor 2,4 GHz amatørradiobåndet. Lisensierte amatørradiooperatører kan operere 802.11b / g enheter i samsvar med del 97 av FCC-reglene og forskrifter med økte effekt, men ikke med kommersielt innhold eller kryptering.