|
HjemmelHjemmel kommer fra norrønt «heimild» og kommer av «heimr», som betyr hjem. Hjemmel angir at noe tilhører, hører hjemme i, noe.[1] Heimel betyr det samme som hjemmel og kan brukes både på bokmål og nynorsk.[2] Ordet hjemmel brukes om juridiske sammenhenger og kan brukes i tre betydninger. Hjemmel kan for det første brukes i tingsretten om et rettslig grunnlag for en tinglig rettighet. Det kalles grunnbokshjemmel. For det andre brukes hjemmel generelt om en kilde til en påstand i rettslig sammenheng. For det tredje brukes hjemmel i jussen om at en bestemmelse har hjemmel i en rettskilde. Å ha hjemmel i en rettskilde vil si at det rettslige grunnlaget kan føres tilbake til en lov, en forskrift, rettspraksis eller andre rettskilder for et offentlig vedtak eller en rettstilstand. I forvaltningsretten kalles dette legalitetsprinsippet. GrunnbokshjemmelRettigheter som eier, leietager, panthaver eller lignende føres inn i Grunnboken og kalles grunnbokshjemmel. Grunnboken er i denne sammenhengen navnet på et register over alle tinglyste dokumenter som gjelder fast eiendom. Hjemmelshaver er den som står oppført i Grunnboken som eier av en matrikkelenhet. Kilde eller bevis for påstandEksempler på denne bruken av ordet er: «et gammelt eiendomskart var viktigste hjemmel for saksøkeren»[3] og «eit gammalt diplom var viktigaste heimelen hans».[4] Hjemmel i lov eller annen rettskildeUttrykket «hjemmel i lov» er mye brukt i forvaltningsretten og henviser til at forvaltningen når den gjør vedtak må kunne føre grunnlaget for vedtaket tilbake til en lov. Forvaltningsretten har to typer vedtak; enten forskrift, som gjelder en ubestemt krets av personer, eller enkeltvedtak, som gjelder én eller flere enkeltpersoner. Er vedtaket en forskrift må forskriften ha hjemmel i en lov. Forvaltningen må ha tillatelse i en lov til å lage en forskrift. Både forskrift og enkeltvedtak må ha hjemmel i lov. Dette kalles legalitetsprinsippet. Utenfor forvaltningsretten kan en regel ha hjemmel i andre rettskilder som for eksempel en rettsavgjørelse. Norges Høyesteretts praksis gir for eksempel hjemmel for å anvende gjeldsbrevloven på pengekrav som ikke kommer til uttrykk i gjeldsbrev. Hjemmelen her er i en høyesterettsdom fra 1957.[5] Referanser
Litteratur
|
