Historien om danenes ferd til Jerusalem

Historien om danenes ferd til Jerusalem (Historia de profectione Danorum in Hierosolymam) er en latinsk middelaldertekst som skildrer en dansk-norsk gruppe som omkring 1191-92 reiser ut for å delta i det tredje korstog for å befri Jerusalem.

Forfatter bruker mange bibelord, men kan ogsaa citere klassikerne; med Seneca erklærer han at 'intet hædrer en fyrste mer end mildhet'. Han har ellers interesse for adskillig andet end korsfarere og konger, langt og længe beretter han om rikdommen og det myldrende liv i Bergen.

Fredrik Paasche^[1]

Med en vis forkærlighed beskriver forfatteren de steder, korsfarerne kommer til; således beskrives Götaelvens munding med øen Hising, Tønsberg, hvor forfatteren selv siger at han længe har opholdt sig, Bergen, og Venedig i et helt kapitel. Egenlige digressioner kan disse beskrivelser ikke kaldes lige så lidt som omtalen af Marias billede i Konstantinopel (k. 26). Der er imidlertid et stort misforhold mellem rejsebeskrivelsens enkelte dele.

Finnur Jónsson^[2]

Historien begynner med et brev fra paven til den danske kong Knut. Av de femten riddere/stormenn som svor at de skulle dra, endte det til slutt med at fem dro. Det meste av beretningen handler ellers om forberedelsene: de drar fra Danmark til Bohuslen, Tønsberg, Oslo og Bergen, før de legger ut til havs. I Bergen har de flere samtaler med kong Sverre, som gir dem råd.

Ved Hisingen/Konghelle møtte de stormannen Ulv av Lauvnes, som lover å følge dem med sine menn. Det er mulig at Ulv og hans skip kom direkte til Jerusalem ad sjøveien^[3], men de øvrige dro over land fra Friesland til Venezia før de fikk ny skipsleilighet til Jerusalem. Da de kom til Jerusalem var kampene over, og nordmennene opptrådte mer som hellige turister. Noen la hjemveien om Roma, og noen om Konstantinopel.

Selv om skriftet ikke gjengir direkte kamper, er det en viktig kilde til kunnskap om hoff og samfunn i Danmark og Norge i denne perioden. Av dens 27 kapitler handler de første sytten om forberedelsene i Danmark og Norge, og de neste fem om sjøreisen fram til forliset ved Friesland. Bare de fem siste kapitlene handler om resten av reisen, og oppholdet i Jerusalem.^[2]

Tonen i verket har blitt oppfattet ulikt: «Midbøe finner den følsomme lyriker, en sterkt religiøs korstogsfarer med utpreget sans for synd og soning. Vandvik inntar en mer skeptisk holdning og finner forfatteren sentimental, naiv og uten den interesse for utenlandske kilder som ville være naturlig i en virkelig korstogsskildring.»^[4]

Teksten ble funnet i et håndskrift i Lübeck i 1620, sammen med Theodoricus monachus' Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium, og regnes for å være skrevet av en anonym norsk munk, trolig en med tilhold i Tønsberg, kort tid etter reisen, ca 1200.

Sagaen er utgitt både på bokmål^[5] og på nynorsk ^[6].