|
Hanna Brummenæs
Marthe Johanne «Hanna» Brummenæs (født 12. desember 1860, død 1. mai 1942[2]) var en norsk skipsreder. Sammen med Bertha Torgersen grunnla hun rederiet Brummenæs & Torgersen i 1909 og ble med dette de første kvinnelige skipsrederne i Norge. Brummenæs og Torgersen traff hverandre på Visnes på Karmøy der de jobbet i butikk i gruvesamfunnet. De drev en stund sin egen butikk, men avsluttet denne bedriften. Rundt 1900 flyttet de sammen i Haugesund og begynte å interessere seg for skipsfart. De investerte i skipsaksjer, og la seg opp nok penger til å kjøpe en sildedamper i 1909. Båten het «D/S Gouval» og ble kjøpt på tvangsauksjon kontant.[3][4] De kjøpte fire skip til på mellom 1350 dvt og 3200 dvt, som hadde som fellesnevner at de stort sett alle var i dårlig stand og trege. Tre av skipene var bygget på 1800-tallet og det siste i 1904.[4] De var trege og i dårlig stand, noe som gjorde at de mistet alle skipene sine under første verdenskrig, bortsett fra «Gouval» som sank før krigen.[3] Etter krigen stod det dårlig til med skipsbransjen i byen. Brummenæs & Torgersen hadde betalt svært lite for sine fem skip og drev rederiet svært rimelig, så de gikk med et enormt overskudd da krigsskadeerstattningene ble utbetalt.[3] Mellom 1921 og 1927 kjøpte de fem gamle skip, og i 1929 kjøpte de sitt eneste motorskip. Dette var «Equatore» som var i svært dårlig stand, og til slutt ble kornlager på land. Dette gjorde skipet til ett av to skip de eide som ikke sank.[3][4] Før andre verdenskrig kjøpte de flere gamle dampskip. I løpet av krigen ble alle skipene deres senket eller gikk på grunn.[3][4] Brummenæs ble, sammen med Torgersen, kalt for «mannedamene». Hun gikk med bukser og skal ha undertegnet med «Herr». Hun var også en streng arbeidsgiver, og ble kalt for «Brummo» fordi hun kjeftet på sjømennene om de fyrte for hardt på vei inn til Haugesund.[3] Hun satt ti år i bystyret for Høyre.[2] Brummenæs døde i 1942 og er gravlagt sammen med Bertha Torgeresen.[5] Cecilie Engers roman Det hvite kartet (2021) er basert på livshistoriene til Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs. Referanser
|
||||||||||||||||||||||||
