Häradshövding

Häradshövding (gammelsvensk: hæraþshöfþingi) var en juridisk stilling som har eksistert i Sverige og Finland siden middelalderen. Stillingen ble avskaffet i Sverige i 1971 og overtatt av lagmän.

Allerede på begynnelsen av 1200-tallet omtales i latinspråklige brev en stilling som benevnes som prolocutor («en som taler for andre»), nærmest tilsvarende det gamle svenske förskälaman.

I Magnus VIIs landslov (Magnus Erikssons landslag – MEL) fra 1350-tallet finnes de første riksgyldige bestemmelsene for stillingen.

Tilsettelse av en ny häradshövding skjedde ved at lagmannen kalte inn til et ekstraordinært häradsting. På det fikk herredets bønder i oppgave å utnevne en nemnd på 12 mann, sammen med lagmannen utså nemnden så tre kandidater som kongen skulle velge en av. For å være valgbar måtte kandidaten være bosatt innen herredet.

Frem til 1700-tallet var den vanligste oppgaven for en häradshövding å sørge for den juridiske delen av eiendomsoverdragelser. I henhold til MELs del lover om eiendom skulle slike stadfestes på häradstinget av en nemnd bestående av 12 såkalte faster. Häradshövdingen utstedte det fastebrev som styrket at transaksjonen hadde foregått i henhold til loven, i dag tilsvarer det eiendommens skjøte (lagfartsbevis på svensk). Den tidligste opplysningen om en häradshövding i MELs form er fra 18. november 1352 da häradshövdingen i Vedbo härad, Tiohärads lagsaga, ridderen Jon Knutsson (lejonörn), utstedte et fastebrev.

Häradshövdingens øvrige oppgaver ble bestemt av MEL, det var å avholde häradsting til bestemte tider, vinterting, sommerting og høstting på herredets ordinære tingplass. Häradshövdingens oppgave på tinget var begrenset til å utsi dom, det vil si angi hva loven sa om saken samt utstede og forsegle domsbrev, selve saken ble avgjort av en herredsnevnd. Häradshövdingen skulle også kunngjøre eventuelle ekstraordinære herredsting. Å kalle häradshövdingen i eldre tid i Sverige for dommer blir feil, denne funksjonen hadde ordfører for herredsnevden.

Med adelens sterkere posisjon på 1600-tallet, blant de forrett til stillingen som häradshövding forsvant innbyggernes forslagsrett og den ble mer en tildeling av len av kongen eller Riksforstanderen, som belønning for lojalitet og ble i praksis en avlønning av riksråd eller andre høye statstjenestemenn. Innehaverne hadde da stedfortredere, såkalte lagläsare eller lagförare.

Lovkommisjonen av 1643 foreslo forgjeves å gjenopplive den allmenne landslovens regler om tilsetting, men gjennom Karl XIs domstolsreform av 1680 ble det krevd at häradshövdingtjenesten ikke skulle kunne forenes med andre stillinger og at häradshövdingen skulle bo innen det området som lå under han. Ved reguleringen av adelens privilegier i 1723 opphørte dens fortrinnsrett til stillingene. I 1910 ble embetet beskrevet slik:

...då numera (efter 1870) äfven bekännare af främmande kristen, troslära, äfvensom af den mosaiska, kunna till dessa ämbeten utnämnas, så har K. M:t att vid tillsättandet endast taga hänsyn till skicklighet och förtjänst. Häradshöfdingeämbete sökes antingen i vederbörande hofrätt eller omedelbart hos K. M:t. Hofrätten uppför af dem, som sökt därstädes, tre på förslag.

Häradshövdingembetet ble avskaffet i 1971, da häradsretter og rådhusretter ble erstattet med tingsretter med lagmenn som sjefsdommere. De häradshövdinger (tilsvarende for borgermestere) som da var i stillingene beholdt tjenesten som lagmenn men kunne søke justisdepartementet om å beholde sin eldre tittel, mange valgte å gjøre det.

• Om häradshövding i Nordisk familjebok (svensk)