Gustav Hertz
Gustav Ludwig Hertz (født 22. juli 1887 i Hamburg, død 30. oktober 1975 i Berlin) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner. Liv og virkeHertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Universitetet i Berlin, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han fikk tjeneste som privatdosent. Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven. I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske verden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium. Ved andre verdenskrigs slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb ved Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon. Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz eksperimentet).[14] Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz. Referanser
Eksterne lenker
|