Gottlieb von Jagow

Gottlieb von Jagow
Født		Günther Gottlieb Karl Eugen von Jagow 22. juni 1863[1][2][3] Berlin[4][1]
Død		11. jan. 1935[1][2][3] (71 år) Potsdam[5][1]
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, selvbiograf, jurist, Beamter
Embete		Medlem av Preußisches Herrenhaus statssekretær (1913–1916) ambassador of the German Reich (1909–1913)
Utdannet ved		Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Far		Karl von Jagow[1]
Søsken		Günther von Jagow (familierelasjon: eldre bror)[1] Hermann von Jagow (familierelasjon: eldre bror)
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen[1]
Medlem av		Corps Borussia Bonn[6]
Utmerkelser		Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Storkorset av Leopoldsordenen Storkorsridder av Royal Victorian Order
Gottlieb von Jagow på Commons

Gottlieb von Jagow (født 22. juni 1863 i Berlin, død 11. januar 1935 i Potsdam) var en tysk diplomat og politiker. Han var riks-statssekretær for utenrikssaker fra 1913 til 1916.

Jagow kom fra en gammel adelsslekt fra Brandenburg som første gang nevnes i 1268 og som siden 1300-tallet har hatt sin tilknytning og slott i Altmark. Før Jagow ble utenriksminister, var han i årene 1907 til 1909 ambassadør i Luxembourg og deretter fram til 1913 i Italia.

Den 11. januar 1913 ble han utnevnt til utenriksminister av keiser Wilhelm II. Han førte en forsiktig utenrikspolitikk og var opptatt av å sikre gode forbindelse til Storbritannia.

Han støttet rikskansler Theobald von Bethmann-Hollwegs blankofullmakt til Østerrike-Ungarn under julikrisen i 1914 i håp om å unngå en storkrig, samtidig som han mente at en krig mot Russland måtte komme. Han advarte tidlig om at Storbritannia og Frankrike ville bli dratt med i en ny krig. Videre advarte han mot å ha tiltro til Schlieffenplanen og at Tyskland slik risikerte den tofrontskrigen en søkte å unngå. Etter krigserklæringen mot Russland, gikk han derfor mot at Tyskland i henhold til Schlieffenplanen skulle rykke inn i Belgia, da dette måtte føre til at Storbritannia gikk inn i krigen.

Jagow var sterkt imot at Tyskland skulle innlede uinnskrenket ubåtkrig, da han forutså at dette ville trekke USA med i krigen. Da han heller ikke denne gangen fikk gehør for sine synspunkter, gikk han av som utenriksminister i november 1916.

Han gikk for å være stillfaren og lærd, men samtidig som en av de dårligste talere i den tyske Reichstag. James W. Gerard, som den gang var ambassadør for USA i Tyskland, skrev i sin erindringsbok My Four Years in Germany at Jagow var blitt tvunget ut av sitt embede på grunn av agitasjon mot ham fordi han manglet styrke og gjennomslagskraft i sitt forsvar av landets politikk i Riksdagen.

Om skyldspørsmålet etter første verdenskrig, skrev Jagow i sine memoarer Ursachen und Ausbruch des Weltkriegs («Verdenskrigens årsaker og utbrudd») i 1919:

Så lenge det har vært politikk – d.v.s. historie – har forskjellen mellom folkene vært en appell til våpnenes avgjørelse. Heltene til alle tider og i alle land vil dermed også være 'skyldige'. Halvparten av alle statuer i verden må rives ned som følger av dette. Tyskland, Keiseren, Kansleren, og alle andre ansvarlige lederne ønsket ikke krigen. Bruken av begrepene 'skyld' og 'straff' nærmer seg motbydelig hykleri. Ønsker Ententen virkelig å rettferdiggjøre foran sine egne folk de 'ublu' kravene som de stiller sine beseirede motstandere, i blindt hat, eller er det et kaldt ønske om å ødelegge?

• (de) Hellmut Seier: «Jagow, Gottlieb.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 10, Duncker & Humblot, Berlin 1974, ISBN 3-428-00191-5, s. 299 f. (digitalisering).