Gammelhøytysk

Gammelhøytysk (tysk: Althochdeutsch, forkortelse Ahd.)^[1] i er betegnelsen på den eldste skriftlig kjente form for høytysk, og ble brukt mellom 750 og 1050 e.Kr.

Det var ikke noe enhetlig språk, men omfattet en gruppe av vestgermanske dialekter som ble talt syd for den såkalte Benrath-linjen. Dialektene skilte seg fra de andre vestgermanske språkene eller dialektene gjennom den høytyske lydforskyvningen. I det nordtyske lavlandet med dagens Nederland skjedde ikke denne lydforskyvningen. Språket som ble talt der kalles gammelsaksisk.

Ordet «tysk» dukker første gang opp i den middellatinske formen «theodisce» i 786. I en kirkelig forsamling skal beslutningene ha blitt lest opp «tam latine quam theodisce», det vil si «både på latin og folkespråket».

Gammelhøytysk utviklet seg i middelalderen til middelhøytysk.

Hovedforskjellen mellom gammelhøytysk og vestgermanske dialekter som fra det er utviklet er at det gjennomgikk andre lydskifte eller høygermanske lydforskyvning. Dette er antatt å ha skjedd en gang på slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet, derav dateringen til å ha begynt rundt år 500 som et rundt tall. Resultatet av denne lydendringen er at konsonantsystemet i tysk har forblitt forskjellig fra andre vestgermanske språk, inkludert engelsk og nedertysk. Grammatikalsk derimot har gammelhøytysk forblitt svært likt som gammelengelsk, gammelnederlandsk, og gammelsaksisk.

Ved midten av 1000-tallet er det mange forskjellige vokaler i stavelser uten trykk som hadde blitt redusert til «e». Ettersom disse vokalene var en del av de grammatikalske endelsene i substantiver og verb, førte tapet av disse til en radikal forenkling av bøyningsgrammatikken i tysk. Av disse grunnene er år 1050 sett på som begynnelsen av middelhøytysk periode, skjønt det eksisterte knapt noen tekster på tysk i løpet av de neste hundre årene.

Eksempler på vokalreduksjon i stavelser uten trykk:

(De moderne tyske formene av disse ordene er løselig det samme som på middelhøytysk.)

Den kristne bønnen Fader vår gjengitt nedenfor i fire gammeltyske dialekter. Ettersom disse oversettelser av en liturgisk tekst, er det best å ikke anse dem som eksempler på idiomatisk språk, men de viser forskjellene i dialektene meget klart.

• Bostock, J. Knight (1976): A Handbook on Old High German Literature, 2. utg, revidert av K.C.King & D.R.McLintock, Oxford. ISBN 0-19-815392-9
• Keller, R.E. (1978): The German Language, London. ISBN 0-571-11159-9
• Sonderegger, S. (1974): Althochdeutsche Sprache und Literatur, de Gruyter, ISBN 3-11-004559-1

• Wright, Joseph (1906): An Old High German Primer
• Althochdeutsche Texte im Internet (8.–10. Jahrhundert) Arkivert 6. juni 2011 hos Wayback Machine. - lenker til en rekke tekster online
• Ordbok for moderne engelsk og gammelhøytysk (PDF)