Frederik Beichmann

Frederik Beichmann
Født		3. jan. 1859[1][2] Christiania[1]
Død		29. des. 1937[2] (78 år) Trondheim
Beskjeftigelse		Dommer
Embete		President i Folkerettsinstituttet (1931–)
Ektefelle		Edle Hartmann Schjødt (1885–1899)[2]
Barn		Johan Beichmann
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Folkerettsinstituttet (1910–)
Frederik Beichmann på Commons

Frederik Valdemar Nikolai Beichmann (født 3. januar 1859 i Kristiania, død 29. desember 1937 i Trondheim) var en norsk jurist.

Etter å ha vært elev ved Nissens skole og Skiens offentlige skole studerte han rettsvitenskap og ble cand. jur. i 1880. Fra 1882 til 1883 studerte han romerrett under Rudolf von Jhering ved Universitetet i Göttingen. Deretter ble han ansatt i Justisdepartementet, hvor han ble utnevnt til byråsjef og leder for Lovavdelingen i 1889.

I 1898 ble han utnevnt til byfogd i Trondheim. Fra 1904 til 1927 var han overrettsjustitiarius i Trondheim. Han var delegert ved Versailleskonferansen i 1919 og formann i den permanente forlikskommisjonen mellom Frankrike og Tyskland fra 1926 til 1932. Fra 1931 til 1932 var han president for Folkerettsinstituttet.

Som ansatt i justisdepartementet var Beichmann medlem av flere lovforberedende komiteer, og hadde innvirkning blant annet på utarbeidelsen av den nye straffeloven. Han var Norges delegerte ved flere kongresser for internasjonal privatrett. Han leverte bidrag til Tidsskrift for rettsvitenskap og skrev avsnittet om norsk rettshistorie i Henrik Jægers litteraturhistorie.

Han var sønn av offiseren Johan Diderik Schlømer Beichmann og Alette Faye, og far til offiseren Johan Beichmann. Frederik Beichmann var gift med Edle Hartmann Schjødt.

Beichmann var ridder av Dannebrogsordenen (1894), Nordstjerneordenen (1897) og St. Olavs Orden (1899). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1932 ble han utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet.

• Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo: Grøndahl. 1947.