Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt.
Renterne anvendes årlig til Kabinetskammerherre Egebergs pokal. Denne er opsat til fremme av alsidig idræt og utdeles til idrætsmand eller kvinde som har ydet fremragende præstationer i en idrætsgren og desuten har utmerket sig i andre.
Historie
Prisen tildeles utøvere som kan vise til allsidige idrettsprestasjoner og utmerket seg i minst to distinkt ulike idretter. Det er forventet høyt internasjonalt nivå på hovedidrett og resultater fra en annen idrett på høyt nasjonalt. Med unntak av Helge Løvland i 1919, Fridthjof Bergheim i 1931 og Otto Berg i 1934, der kombinasjonen friidrett og turn er anerkjent, har tildelingen vært rettet mot kombinasjonen av en sommer- og en vinteridrettsgren. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater.
Laila Schou Nilsen, som mestret både alpint, skøyter og tennis, ble første kvinne med æresprisen i 1936. Først i 1980, 44 år senere, fikk neste kvinne prisen ved den olympiske skøyteløperenBjørg Eva Jensen som også drev sykling i norgeseliten. Cato Zahl Pedersen fikk året etter, i 1981, prisen som første handikapputøver, innen alpint og langrenn.
Frem til 1988 tolket Norges idrettsforbund og «Egebergkomiteen» bestående av tre personer, at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste utmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 ble statuttene endret. Det ble akseptert at prestasjonene kan komme etter hverandre. Det ble da også tildelt pris til personer bakover i tid, som etter den nye tolkningen burde vært tildelt prisen. Langrennsløperen Oddvar Brå kunne dermed fortjent tildeles det ettertraktede trofeet, siden han også var norsk mester som terrengløper innen friidrett. Siden har også Birger Ruud mottatt trofeet flere år etter aktiv periode innen skihopp og alpint. I 2005 ble Stein Johnson tildelt prisen utenfor kriteriene. Han fikk for sin innsats som trener for europamestere, verdensmestere og olympiske mestere innen hurtigløp på skøyter, padling, sykling og skiskyting.
I tillegg til de sportslige kravene, sier statuttene også at «kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier». Denne paragrafen ble utfordret ved tildelingen til Therese Johaug i 2020. En del medier utfordret punktet om å være en god rollemodell for idrettens grunnverdier, der de viste til Johaugs doping-dom fra 2016. Juryen viste til skillet mellom juks og det de mente var uaktsomhet fra Johaug.[1]
Sideidrett(er) – nasjonale topplasseringer i minst en idrettsgren.
Hovedidrett og sideidrett kan bedrives samtidig, eller innenfor en rimelig tidsperiode.
Kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier.
Prisvinnere
Laila Schou Nilsen ble første kvinne med æresprisen i 1936. Det skulle gå 44 år, til 1980, før neste kvinne ble funnet verdig prisen.Stein Johnson ble tildelt prisen utenfor kriteriene i 2005, som trener innen hurtigløp på skøyter, padling, sykling og skiskyting.Ragne Wiklund er siste mottaker av prisen, for skøyter og orientering, i 2023.
.jpg)
_(cropped).jpg)
_(14407789099)_(cropped).jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
