|
DioecesisDioecesis (latin, fra gresk: Dioikesis, διοίκησις, «administrasjon»)[1] i sin opprinnelige betydning er ordet for den offentlige forvaltning - særlig for den statlige finansforvaltning. I Athen er embedsbetegnelsen epi tei dioikesei («om forvaltningen») dokumentert fra annen halvdel av 300-tallet f.Kr. Her kan det ha dreiet seg om enten en enkelt høyeste forvaltningsembedsmann, eller et gremium. I Romerriket ble uttrykket til tider benyttet om forvaltningsområder (territorielle), som hos Marcus Tullius Cicero i en omtale av lilleasiatiske områder. Dioceses som forvaltningsenhet i RomerriketRiksinndelingBredere bruk fikk begrepet først i senantikken: Romerriket var først inndelt i 46 provinser. Keiser Diokletian delte i år 300 e.Kr. disse opp i mindre provinser, slik at det så var så mange som 101 provinser. Disse ble i sin tid sammenfattet/underordnet under dioceses. Toppledelsen for diøsesene (og provinsene) besto av var en vicarius [dioeceseos]. Laterculus Veronensis, som gjengir den diokletianske inndeling, oppgir de følgende tolv diøseser:
Etter rikets deling i 395 så strukturen med fire prefekturer, 15 diøseser og 119 provinser slik ut: 
Endringer: Oriens (den romerske prefektur Orientis) var blitt delt i Orientis og Aegyptus. Moesia i Macedonia og Dacia. Italia i Italia Annonariae og Italia Suburbicariae. Viennensis fikk som nytt navn Septem Provinciae. I Østromerriket ble den senantikke diøsesanstruktur først oppgitt til gunst for forvaltningsenheten thema, og etter den islamske ekspansjon (ca 630). I Vestromerriket var diøsesestrukturen oppgitt tidligere. Andre kirkder til riksinndelingen i dioceses er Polemius Silvius' Laterculus, Notitia Dignitatum, og Hierokles' Synekdemos. Diøcesens funksjonerMellomstillingen fremgår av Prefektur – Diøsese – Provins-strukturen. Fuknsjonene var:
Litteratur
Referanser
|
