|
Det norske Theater
Det norske Theater ble etablert i Bergen i 1850. Det ble innviet med forestilling på stiftelsesdagen 2. januar, en dag som også i de følgende driftsår ble feiret med premiereforestillinger. Det var Ole Bull, godt hjulpet av entusiastiske og kompetente medarbeidere, for eksempel maleren og teologen Fritz Jensen, som fikk i gang teaterdriften. Fritz Jensen fikk ansvaret for å skolere og instruere de unge, uerfarne skuespillerne. Det norske Theater ga forestillinger hver onsdag og søndag i vår- og høstsesongen. Komediehuset på Engen, også kalt Sukkerhusengen, hadde 900 sitteplasser, og bar fra gammelt av et motto; «ridentur et corriguntur» (= latin for «å more seg over skikkene og rette på dem»). Teateret skulle altså bevisstgjøre ved å latterliggjøre gjøremål og levemåter hos folk flest for skape et kritisk blikk på sedvanene. Åpningen av teateret Det norske Theater i Bergen ble stiftet av fiolinvirtuosen Ole Bull, etter at han i Bergen-savisene den 25. juli 1849 hadde publisert en «Bekjendtgjørelse»:
Ole Bulls teater ble etablert i det gamle Komediehuset på Engen, som i 1800 var blitt oppført av Det Dramatiske Selskab, (stiftet 25. februar 1794). I de siste par decennier før Ole Bull fikk grunnlagt sitt teater var det ikke lenger noen aktivitet i teaterselskapet. Derfor ble Komediehuset for det meste brukt av omreisende danske teatertrupper, som leide seg inn for noen uker i sommersesongen. Forestillingen 2. januar 1850 ble åpnet med en programmatisk prolog av ex. juris Erik Bolstad, fulgt av Ludvig Holbergs Den Vægelsindede. Kvelden ble avsluttet med Ole Bulls eget musikkstykke «Sæterbesøget», virtuost fremført av ham selv. Ved premierekvelden var det fullt hus og stor begeistring å spore: «... Udførelsen af Stykket overgik langt de Forventninger, vi med Hensyn til de forhaandenværende Omstændigheder havde sat os», skrev Bergens Stiftstidende. Blant de mange håpefulle unge menneskene som meldte seg var Johannes Brun. Han hadde gått i litografilære hos Georg C.C.W. Prahl, men var allerede kjent som spilloppmaker. Han og hans kone, Louise, var blant teaterets aller største talenter. Begge endte opp som skuespillere ved Christiania Theater, men Louise døde før hun rakk å gjøre seg bemerket i hovedstaden. Henrik Ibsens læreår ved Det norske Theater Henrik Ibsen ble fra 1851 tilknyttet Det norske Theater som sceneinstruktør, samtidig som han også fungerte som husdikter og til tider også som instruktør. Var det hans egne stykker som skulle spilles, fikk han gjerne ansvar for alle deler av utførelsen - fra iscenesettelsen til innstudering av rollene. Ibsen skal ha vært en flittig og pliktoppfyllende sceneinstruktør ved Det norske Theater. Hans skyhet overfor skuespillerne gjorde ham imidlertid mindre egnet til å lede leseprøvene. Var det hans egne stykker fikk han også regien. Skuespiller Lucie Wolf husker fra Ibsens tid som sceneinstruktør i Bergen at hun selv
Peter Blytt, som satt i teaterstyret, hadde heller ikke særlig høye tanker om Ibsens fremtidsutsikter ved teatret:
I sine første Bergensår bodde Ibsen på Sontums pensjonat før han fikk egen hybel i teaterets sidebygning, hvor han den gang kunne se ut over på det grønne engeland i retning Ulrikken. Samtidig med Ibsen var Herman Laading instruktør, og den som til vanlig ledet leseprøvene. Det kom i blant til noe uenighet mellom dem, og ved en anledning ble Laading utfordret til duell. Herman Laading har selv forklart litteraten John Paulsen om bakgrunnen for denne opprivende episoden med den unge Henrik Ibsen:
Det var nok godt det ikke ble gjort alvor av trusselen om duell for Laading var en stor røslig kar, som både trente fekting og var ivrig medlem av skytterlaget. Under læreårene i Bergen utviklet imidlertid Ibsen atskillig om naturlig spillestil og språk, replikkunst, og ikke minst visse knep og teknikker ved så vel den dramaturgiske oppbygning som selve scenerommets innretning, noe som senere skulle komme ham til nytte som skuespillforfatter. Ibsens utseende i BergenstidenIbsens ungdomskjæreste fra Bergensårene, Rikke Holst, senere gift Tresselt, fortalte forfatteren John Paulsen om dikterens mørkebrune fullskjegg og store, tykke hår, men la til at hun syntes hans utseende var ”mere interessant end egentlig smukt”, og at han alt den gang var
Den danske forfatteren Herman Bang, støtter seg trolig til samme informant, omtaler kniplingene for «Digtermanchetter» og tilføyer:
Ibsens eneste teatersuksess i Bergen (Gildet paa Solhoug) Sommeren 1855 skrev Ibsen folkevisedramaet Gildet paa Solhoug. Stykket skulle oppføres på Det norske Theaters stiftelsesdag 2. januar 1856, og må i ettertid anses for å være et langt svakere stykke enn hans foregående, det anonymt innleverte Fru Inger til Østeraad. Gildet passet vel bedre overens med tidens smak, og et drama bedømmes ikke minst etter fremførelsen og den sceniske innretning. I sitt forord til 2. utgave av dramaet, datert ”Rom, i April 1883”, minnes Ibsen begivenheten:
Bjørnson ved Det norske TheaterOle Bull vendte etter sin seks år lange utenlandsturné tilbake til Norge i august 1857. Johannes Brun hadde fått engasjement ved Christiania Theater og Henrik Ibsen var i hovedstaden for å forhandle om ny stilling som artistisk direktør for Kristiania norske Theater. Ved teatersesongens åpning 8. oktober kunne Ole Bull igjen oppvise sitt geniale spill til stor jubel og bravo-rop fra publikum, men så la han seg ut med teaterstyret ved å forlange kontroll over økonomien. Kassa hadde da en gjeld på 1100 spd. På styremøtet 12. november kom det til brudd med Ole Bull. Bull holdt sitt møte i Komediehuset, mens styret leide festivitetslokalet Harmonien. De fleste skuespillerne fulgte styret, bortsett fra Sofie Parelius, som erklærte at hun ikke ville spille i Harmoniens sal, og heller ikke ønsket å forlate Ole Bull som teaterets eier og entreprenør. Hennes standhaftighet gjorde at også kollegene valgte å motta nytt engasjement hos Ole Bull. 22. november gjenåpnet teateret med to konserter av Bull, etter å ha vært lukket i 11 dager. Dermed ble Bjørnstjerne Bjørnson tilkalt og ansatt som ny artistisk instruktør. Han hadde gjort seg bemerket som nasjonal forfatter med stykker som Synnøve Solbakken og Mellem Slagene. Han fungerte fra senhøstes 1857 til sommeren 1859. Om Bjørnson ikke ble værende så lenge i Bergen, gjorde han desto mer av seg. Samtidig som han viste seg å være en levende interessert og aktiv instruktør, skremte hans politiske engasjement mange unge teaterrekrutter og publikum bort fra teateret. Bjørnson måtte dessuten tåle mye kritikk fordi han i februar 1858, midt i den lokale handelskrisen, fant på å arrangere maskerade i teateret for å skaffe penger til en bunnskrapt teaterkasse. Enkelte mente begeistret at Det norske Theater under Bjørnsons ledelse, aldri tidligere hadde utvist rikere kunstnerisk virksomhet. 1. september 1858 ble teateret omgjort til aksjeselskap, og overtok Ole Bulls pantegjeld til Det dramatiske Selskab. Den samlede kjøpesum var 5800 spd. Det ble i visse kretser heller ikke sett på med blide øyne at han, etter i desember 1858 å ha overtatt redaksjonen av Bergensposten, aktivt brukte sin posisjon til å øve politisk innflytelse. Det ble sågar påstått at han som redaktør avgjorde valget på Bergens nye representanter til Stortinget det påfølgende år. Det hadde nok ikke bare med Bjørnsons politiseringer å gjøre, men teaterinteressen var nå merkbart dalende. Forestillingene opplevde, ifølge ’’Bergensposten’’ å ødsle ”med Flid og Talent for halvt, kvart, ottendedels og mindre Hus.” Så vel publikum som skuespillerne tapte troen på teateret, og flere reiste etter Ibsen til Christiania. Det kom til og med opp forslag om å slå sammen teatrene i Bergen og Trondheim. Med ukuelig bjørnsonsk optimisme gir årsberetningen følgende rapport om situasjonen:
Etter BjørnsonBjørnson dro sommeren 1859 til Christiania for å overta redaksjonen av Aftenbladet. Som instruktør ble han etterfulgt av Georg Krohn. Da Krohn allerede ved sesongens utløp kom i konflikt med teaterstyret søkte både Krohn, hans hustru (f. Gullestad), og svigerinnen Sofie Parelius avskjed. Den neste instruktør var Hans Bordevik. Han var en dugelig teaterleder, men nå var de økonomiske vanskelighetene blitt større, og skuespillerflukten var merkbar. KonkursEtter 13 års drift måtte teateret stenge. Det hele ble overlevert til skifteretten. Den 17. mai 1863 holdt teateret sin siste forestilling, men ved opphøret hadde Det norske Theater oppført 1639 forestillinger fordelt på 340 forskjellige stykker. Bygningen etter konkursenKomediehuset på Engen ble i de neste 13 år kun benyttet av danske teatertrupper. Først i 1876, da Den nationale Scene ble startet, ble teaterbygningen igjen tatt i bruk for norske teateropplevelser. I påvente av at danskene skulle bli ferdig med kontrakststiden, måtte skuespillerne øve på Pelloths sal. Sent på høsten 1876 kunne de overta fasilitetene. Den nationale Scene fikk egen teaterbygning i 1909. Komediehuset fikk blant annet teatermuseum. En mengde verdifulle gjenstander gikk tapt da det gamle teateret ble truffet av engelske bombefly den 29. oktober 1944, da de engelske flyene gjorde et mislykket forsøk på å ramme tyskernes ubåthavn på Nordrevågen. Fotogalleri
Litteratur
Eksterne lenker |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
