|
Charlie Hebdo
 Charlie Hebdo (fransk uttale: [ʃaʁli ɛbdo]) er et fransk, satirisk ukemagasin som ble grunnlagt i 1992, men som har sine røtter i et tidsskrift som eksisterte fra 1960 til 1981. Bladet utkommer hver onsdag i et gjennomsnittlig opplag rundt 45 000–60 000.[2][3] Det ble utsatt for en brannstiftelse i 2011[4][5] og et dødelig attentat i 2015.[6] Innholdet i magasinet omhandler i all hovedsak politikk, sosiale emner og sport, i mindre grad religiøse spørsmål.[7] Det blir fokusert på vitsetegninger, journalistiske artikler, polemikk og vitser. Ved siden av sin satiriske virksomhet har redaksjonen også bedrevet undersøkende journalistikk om religiøse sekter, islamisme, det politiske liv og kulturlivet. Magasinet holdt ifølge eget utsagn opprinnelig en venstrepolitisk profil.[8] NavnetNavnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og siden fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig») og ble grunnlagt av Bernier og Delfeil de Ton i 1969. Tilnavnet «Hebdo» er kort for ordet «hebdomadaire», som betyr «ukentlig». Navnet til Charlie stammet fra navnet til hovedpersonen i tegneserien Knøttene som ble trykt i bladets begynnelse: Charlie Brown, på norsk også kjent som Baltus Brun. Navnet kunne også sikte til general Charles de Gaulle,[9] Kronologi1960–1961Månedsmagasinet Hara-Kiri, Charlie Hebdos forløper blir utgitt og stengt.[10] 1966Hara-Kiri gjenoppstår. Februar 1969Redaksjonsmedlemmene i Hara-Kiri, François Cavanna, Georges Bernier («Professeur Choron») og Henri Roussel («Delfeil de Ton») lanserer Charlie, som har månedlige utgaver. Hara-Kiri begynner å utkomme ukentlig.[11] 1970Da Hara-Kiri var blitt forbudt utgitt, skiftet Charlie navn til Hara-Kiri Hebdo og siden til Charlie Hebdo for å omgå forbudet (se Kontroverser under.) Det gikk da over til ukentlige utgivelser.[12] Navnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og senere fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig»). Desember 1981Charlie blir nedlagt på grunn av lesersvikt. 1986Hara-Kiri innstiller utgivelsene. 1992Charlie Hebdo gjenoppstår. «Choron» er ikke lenger blant medarbeiderne, men det er flere andre bidragsydere til den tidligere utgaven, blant annet Cavanna, Roussel, tegnerne Siné (Maurice Sinet), Gébé (Georges Blondeaux), Willem, «Cabu» og «Wolinski». Nye navn som kom til var blant annet «Plantu», «Charb» (Stéphane Charbonnier) og Olivier Cyran. Publikasjonen har ikke lenger noen definert politisk profil.[13] Kontroverser1970Efter at Charles de Gaulle døde hjemme i Colombey-les-Deux-Églises utkom Hara-Kiri Hebdo med overskriften «Bal tragique à Colombey: 1 mort» («Tragisk ball i Colombey: 1 død»). Overskriften var inspirert av en tragedie åtte dager tidligere, en brann i et diskotek, hvor 146 omkom. Som følge ble det forbudt å selge magasinet til mindreårige.[14] For å unngå forbudet, ble Charlie Hebdo startet opp. Navnet kunne også sikte til general de Gaulle,[9] men det fantes også et annet magasin fra Éditions du Square med navn fra Knøttene, Charlie Mensuel. 1996Den 26. april 1996 sendte François Cavanna, Stéphane Charbonnier og Philippe Val en klage med 173 704 signaturer, innhentet i løpet av åtte måneder, med det mål å få forbudt det politiske partiet Front national, som de mente stred mot artiklene 1, 2, 4, 6 og 7 av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter[15] fra den franske revolusjons tid. 1998En satirisk artikkel om en SS-massakre på 642 sivilister under andre verdenskrig i landsbyen Oradour-sur-Glane vekker strid, og blir tatt opp i parlamentet.[10] 2000I 2000 ble journalisten Mona Chollet oppsagt for å ha protestert mot en lederartikkel av Philippe Val, hvor han hadde kalt palestinerne «usiviliserte».[16] I 2004 overtok Val som publikasjonens direktør, samtidig som han beholdt stillingen som sjefredaktør. Professor Philippe Marlière hevdet at Charlie Hebdos profil under Vals tid utviklet seg til å være «mer antiislam enn antigeistlig.»[17] 2006  I februar trykte magasinet tegneren Kurt Westergaards omstridte karikaturer av profeten Muhammed. Avisen fulgte også opp med egne karikaturer. For eksempel viste forsiden en tegning av Muhammed som gråtende utbryter «C'est dur d'être aimé par des cons» («Det er hardt å være elsket av fjols»). Denne utgaven av ukeavisen ble trykt i 400 000 eksemplarer, en betydelig økning fra det vanlige opplaget på 140 000. Utgivelsen ble fordømt av blant annet president Jacques Chirac. Muslimske organisasjoner som Grande Mosque og Union des Organisations Islamiques de France (Foreningen av islamske organisasjoner i Frankrike) saksøkte avisen, idet de mente at tegningene var uttrykk for krenkelse av en religiøs folkegruppe. Avisen ble imidlertid frikjent for anklagene den 22. mars 2007.[18][19][12] Den 1. mars publiserte Charlie Hebdo «De tolvs manifest», hvor et dusin intellektuelle som overveiende kom fra den islamske kulturkrets beskrev islamismen som en ny verdensvid totalitær trussel. Blant undertegnerne var ved siden av Ayaan Hirsi Ali, Salman Rushdie og sjefredaktør Philippe Val.[20] 2008Det oppsto strid rundt en artikkel av karikaturtegneren «Siné» som førte til beskyldninger om antisemittisme. Det førte til at Val gav Siné avskjed. Siné saksøkte bladet for usaklig oppsigelse, og Charlie Hebdo ble dømt til å betale ham 90 000 euro i erstatning.[21] Siné lanserte en rivaliserende avis ved navn Siné Hebdo, senere Siné Mensuel. 2009Magasinet vant en rettssak mot den konservative katolske organisasjonen Agrif (fransk: Alliance générale contre le racisme et pour le respect de l'identité française et chrétienne, «Den almene allianse mot rasisme og for respekten for fransk og kristen identitet») som hadde stevnet det. Klagen gjaldt en artikkel i anledning pavebesøket i Frankrike i 2008, hvor Jesu ord «La de små barn komme til meg» var satt i en pedofil kontekst.[22] Året efter ble Agifs anke mot dommen avslått. Noen dager efter at 228 mennesker omkom da Air France Flight 447 1. juni 2009 styrtet i Atlanterhavet, fant Europaparlamentets valg 2009 sted. Ukens utgave hadde en tegning av en krasjende jumbojet og teksten «228 abstentions de plus aux Européennes» («228 flere som ikke stemmer ved EU-valget») på omslaget. UMPs partileder Frédéric Lefebvre oppfordret da til boikott av avisen. Bombeangrep i 20112. november 2011 ble redaksjonens lokaler i Paris utsatt for et bombeangrep og hjemmesiden ble hacket av personer som erstattet innholdet med et islamsk budskap. Det er antatt at angrepet henger sammen med at tidsskriftet dagen før hadde annonsert et nytt nummer med en karikatur av profeten Muhammed på forsiden.[23] Bladet var ennå ikke i kioskene da angrepet fant sted, men forsiden var allerede lagt ut på dets hjemmeside. Det ble vitset med sharia og at Muhammed var blitt kåret til gjeste-sjefredaktør, og i en forsidekarikatur var han avbildet med utsagnet: «100 coups de fouet si vous n'êtes pas morts de rire» («100 piskeslag hvis du ikke døde av latter»).[24] Samtidig mistet magasinet sin tilstedeværelse på internettet da dets internettleverandør mottok drapstrusler.[25] Redaksjonen gjenopptok arbeidet i lokaler som avisen Libération stilte til disposisjon.[26][12] 2012Den 19. september 2012 offentliggjorde magasinet igjen en satire over Muhammed, hva som førte til kritikk fra blant annet Det hvite hus, en rekke arabiske land, Vatikanet[27] og syrere bosatt i Frankrike.[28] Tidsskriftets redaktør Stéphane Charbonnier forsvarte publiseringen med at de trykker karikaturer i samme stil hver uke[29] og ble støttet av blant annet François Fillon, Hervé Morin og Marine Le Pen.[30] Franske ambassader, skoler og kultursentre i 20 arabiske land ble stengt av sikkerhetsmessige årsaker, mens magasinets redaksjonslokaler i Paris ble satt under politibeskyttelse.[31][32] 2013I begynnelsen av januar utga redaksjonen et tegneserienummer med titelen «La vie de Mahomet» («Muhammeds liv»), som den hevdet var av biografisk art og bygget på muslimske tekster. Tiltaket ble mottatt med kritikk fra blant annet franske og tyrkiske myndigheter.[33] Angrepet i 2015  Utdypende artikkel: Attentatet mot Charlie Hebdo Den 7. januar 2015 rundt klokken 11.30 tiltvang to bevæpnede menn seg adgang til magasinets redaksjonslokaler og åpnet ild med kalasjnikovgeværer mens de ifølge mediareferater ropte islamistiske slagord. Tolv mennesker ble drept, deriblant to politimenn, sjefredaktør Stéphane Charbonnier[6] («Charb») og tegnerne «Cabu», «Wolinski» og «Tignous». Elleve ble skadet, derav fire alvorlig.[34] Det var dermed det mest dødbringende terroranslag på fransk jord siden 1961, da en bombeeksplosjon på hurtigtoget mellom Strasbourg og Paris drepte 28 mennesker.[35] Myndighetene beordret en opptrapping til høyeste sikkerhetsnivå på Plan Vigipirate-skalaen for områdene Île-de-France og Picardie efter angrepet på redaksjonen. Noen timer senere, rundt klokken 23, utstedte politiet arrestordre på brødrene Saïd og Chérif Kouachi, begge franske statsborgere med foreldre fra Algerie.[36] Den ene av brødrene, Chérif Kouachi, har tidligere forklart at han ble radikalisert som følge av Irak-krigen i 2003 og torturbildene fra Abu Ghraib-fengslet, og at han ikke var særlig interessert i religion før det.[37][36] Under et forsøk på å reise til Syria for å delta i kamphandlingene mot amerikanske tropper i Irak i 2005 ble han arrestert og dømt til tre års fengsel, hvorav halvannet ble gjort betinget.[38] I mai 2010 ble han arrestert igjen, denne gang på grunn av mistanke om delaktighet i et forsøk på å befri to fengslede gjerningsmenn fra et terroranslag som hadde funnet sted i Frankrike i 1995.[39] Ifølge CNN skal Saïd har reist til Jemen i 2011 og ha mottatt trening av al-Qaida.[40] En opprinnelig tredje mistenkt, en atten år gammel elev, meldte seg for politiet i 23-tiden samme dag. Han ble ikke siktet og alibiet hans ble omtalt som troverdig.[41][42][43] Gjerningsmennene flyktet til småbyen Dammartin-en-Goële, 35 kilometer utenfor Paris, hvor de forskanset seg i et trykkeri. Den 9. januar rundt klokken 15.00 ble begge drept i en skuddveksling med politiet.[44] Zineb El Rhazoui og noen andre ansatte unnslapp fordi de ikke hadde kommet tilbake fra ferie. El Rhazoui har marokkansk bakgrunn og var redaksjonens ekspert på islam og en uttalt islamkritiker. Hun antas å ha vært angripernes viktigste mål, ved siden av Charb, Rhazoui lever i skjul med politibeskyttelse.[45]
 Følgende ble drept under attentatet:[46]
De tre siste hadde ingen tilknytning til magasinet. Merabet var en konstabel som tilfeldigvis befant seg på gaten utenfor redaksjonslokalene.
Disse ble såret:
Reaksjoner Attentatet vakte nasjonal og internasjonal fordømmelse, blant annet betegnet Det islamske råd i Frankrike (Conseil français du culte musulman) handlingen som «barbarisk» og «i strid med demokrati og pressefrihet».[53] Umiddelbare avskyerklæringer kom også fra Russlands president Vladimir Putin,[54] Indias statsminister Narendra Modi,[55] og Barack Obama, som ga uttrykk for at attentatet var «feigt» og «ondskapsfullt», og tilbød amerikansk assistanse i jakten på gjerningsmennene.[56] NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa at «dette var en barbarisk handling og et angrep på pressefriheten.»[57][58] Frankrikes president François Hollande betegnet angrepet som en «terrorhandling» og innkalte regjeringen til krisemøte samme dag. Tysklands forbundskansler Angela Merkel karakteriserte det som «en avskyelig dåd» som ikke bare var et angrep på Frankrike, men også på «menings- og pressefriheten, som utgjør kjerneverdier i vår frihetlige og demokratiske kultur.» Storbritannias statsminister David Cameron uttalte at angrepet var «motbydelig».[59] I Frankrike.jpg) Dagen efter anslaget samlet over 100 000 mennesker seg til en spontan demonstrasjon i Paris, og tilsvarende arrangementer ble holdt i resten av Frankrike. Plakater med slagordet «Je suis Charlie» («Jeg er Charlie») preget menneskemengdene. Landets parlamentsmedlemmer fra venstre- og høyresiden samlet seg på parlamentets trapp for å synge Marseillaisen arm i arm, mens byens metrobaner ble stående ved sine perronger under ett minutts stillhet i hele landet. Klokkene i Notre-Dame klang, og efter mørkets frembrudd ble lysene i Eiffeltårnet slått av. Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om den myrdede politimannen Ahmed Merabet, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare retten til å gjøre det.»[61] Den 10. januar samlet rundt halvannen million mennesker seg i Paris, og det fant sted kunngjøringer til minne om ofrene i flere forskjellige franske byer.[62] I en sørgemarsj i blant annet Paris søndag 11. januar[63] møtte det opp anslagsvis 1,3 til 2 millioner mennesker til sørgemarsjen fra Place de la Republique til Place de la Nation.[60] Over 40 statsledere,[64] deriblant David Cameron, Angela Merkel, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Palestinas president Mahmoud Abbas, EU-president Donald Tusk og jordanske kong Abdullah samlet seg til et separat arrangement.[65] Ialt skal folkemassene i hele Frankrike ha utgjort rundt tre millioner mennesker.[66] Sjefredaktør Gérard Biard befant seg i London under angrepene.[67] Den gjenværende redaksjonen kunngjorde at magasinet ville utkomme som planlagt, men i et opplag på én million. Efter kort tid ble antallet justert opp til tre, fem og til slutt syv millioner.[68] Magasinet ble oversatt til 16 sprog. Forsiden har en illustrasjon av profeten Muhammed som holder et skilt med påskriften «Je suis Charlie» og teksten «Alt er tilgitt».[2] Rettssaken mot 14 av de antatte medsammensvorne begynte 2. september 2020. De var blant annet tiltalt for å ha deltatt i planlegningen av angrepet på redaksjonen, samt å ha tatt gisler i en jødisk-drevet butikk.[69] Den 16. desember samme år ble alle de tiltalte kjent skyldige i deltagelse i et terrornettverk og ble idømt fengselsstraffer fra fire år til livstid.[70] Tre av de tiltalte, Hayat Boumeddiene og brødrene Mohammed og Mehdi Belhoucine, ble dømt in absentia da de forlot Frankrike like før angrepet. I NorgeStatsminister Erna Solberg sendte ut en melding på Twitter, hvor det het «Skytingen i Paris er en tragisk og feig handling, både tapene av menneskeliv og det avskyelige angrepet på ytringsfriheten.»[71] I en melding på fransk uttrykte hun blant annet sin solidaritet med det franske folk.[72] AnsatteDe ansatte i magasinet er redaktørene Gérard Biard og Sylvie Coma, tegnerne «Luz», «Riss», Catherine Meurisse, «Coco», «Willem», Walter Foolz og «Babouse», journalistene Patrick Pelloux, Antonio Fischetti, Zineb El Rhazoui, Philippe Lançon, Fabrice Nicolino, Sigolène Vinson og Laurent Léger, kritikeren Jean-Baptiste Thoret og spaltisten Mathieu Madénian. I tillegg er bladet arbeidsgiver for én webmaster, én advokat og en økonomisjef. Referanser
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
