|
Barbara McClintock
Barbara McClintock (født 16. juni 1902 i Hartford i Connecticut, død 2. september 1992 i Cold Spring Harbor på Long Island, var en amerikansk genetiker. McClintocks mest kjente oppdagelse er de såkalt hoppende genene (transposoner) hos mais. Hun fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1983. Hun er den eneste kvinnelige ene-mottaker av nobelprisen i denne kategorien.[25] I 1986 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame. Liv og virkeBakgrunnBarbara McClintock var det tredje av fire barn til legen Thomas Henry McClintock og Sara Handy McClintock. Allerede i tidlig alder var hun selvstendig, en egenskap som McClintock selv senere beskrev som hennes evne til å værr ensom. Fra om lag tre års alder til hun begynte på skolen bodde McClintock sammen med sin tante og onkel i Brooklyn i New York for å minske foreldrenes finansielle byrde mens faren etablerte sin praksis. Hun ble beskrevet som et avskilt og selvstendig barn og som guttete. Hun sto faren nær, men hadde et komplisert forhold til sin mor.[26] Barbara McClintock gjennomførte Erasmus Hall High School i Brooklyn der hun interesserte seg for naturvitenskapene.[27] For å kunne fortsette sine studier begynte hun i 1919 på Cornell University. Genetisk forskningMcClintock disputerte i 1927 som fil. dr. i botanikk ved Cornell University, der hun senere skulle lede forskningen innen cytogenetikken hos mais, det område som skulle dominere hennes forskerkarriere. Fra det sene 1920-tallet studerte McClintock kromosomer og de forandringer de gjennomgår når mais reproduserer seg. Hun utviklet metoder for å synliggjøre maisens kromosomer og kunne ved å studere disse i mikroskop påvise flere fundamentale genetiske mekanismer,som genetisk rekombinasjon ved overkorsning i meiosen, den mekanisme ved dannelsen av kjønnsceller der kromosomene kan utveksle informasjon. Hun skapte det første genetiske kart for mais basert på lenkede gener, som sitter så nær hverandre at de oftest nedarves sammen. Hun koblet også deler av kromosomene til fysiske egenskaper og viste telomerernes og centromerernes funksjon, som er viktige for hvordan informasjonen bevares og føres videre. McClintock mottok fikk flere stipender såvel som at hun ble innvalgt i National Academy of Sciences i 1944. I 1940- og 1950-årene oppdaget McClintock transposonet, som hun utnyttet til å vise hvordan genene påvirker fysiske egenskaper. Hun utviklet teorier for å forklare hvordan gener kan «stenges av» eller «settes på» mellom forskjellige generasjoner hos maisplanten. Etter at hennes forskning og dens implikasjoner ble møtt med skepsis, sluttet hun i 1953 med å publisere sine resultater. Senere gjennomførte hun en omfattende cytogenetisk og etnobotanisk studie på maisraser fra Sør-Amerika. I 1960- og 1970-årene fikk forskerverdenen stadig større forståelse for McClintocks forskning. Dette da forskere nøyere kunne vise hvordan mekanismene bak genetiske forandringer og genregulering fungerer, mekanismer som McClintock tidligere hadde observert hos mais i sin forskning i 1940- og 1950-årene. For sitt arbeide ble hun tildelt flere priser, deriblant nobelprisen i fysiologi og medisin i 1983 for oppdagelsen av transposoner. Referanser
Eksterne lenker
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
_shown_in_her_laboratory_in_1947.jpg)
.svg)
