|
Antoine Chanzy
Antoine Alfred Eugène Chanzy (født 18. mars 1823 i Nouart i departementet Ardennes i Frankrike, død 5. januar 1883 i Châlons-sur-Marne) var en fransk militær, politiker og diplomat. Liv og virkeBakgrunnCanzys slekt hadde bakgrunn i landbruket, men hadde også militære tradisjoner fra napoleonskrigene.[trenger referanse] Han var sønn av en tidligere underoffiser i kavaleriet, onkelen forble i det militære og ble kaptein i cuirassiers. Canzys gikk på marinens sjøkrigsskole i Brest fra 1839 med tanke på tjeneste i den franske marinen, men gikk i 1841 i stedet inn i artilleriet. Fra 1841 til 1843 gikk han på militærskolen Saint-Cyr. KarriereHan deltok i kampene i Algerie og i krigen i 1859 – den andre italienske frigjøringskrig – der han deltok i slaget ved Magenta og særlig utmerket sig i slaget ved Solferino.[trenger referanse] Han deltok i kampanjen i Syria 1860–1861 som oberstløytnant, og som oberst kommanderte han det 45. regiment i Roma i 1864. I 1868 ble han brigadegeneral i Alger, og der var han med på å kjempe mot det arabiske opprør som kommanderende av subdivisjonene Bel Abbes og Tlemcen i 1868.[8] Under den fransk-prøyssiske krig ble Chanzy kalt til Frankrike først da republikken var blitt proklamert, og utnevnt 2. november 1870 til divisjonsgeneral og sjef for 16. armékorps i Loirearméen.[8] Med dette deltok han på fremstående måte i slagene ved Coulmiers 9. november og Orléans 30. november-4. desember, samt fikk etter Orléans fall befal over 2. Loirearmé. I slaget ved Beaugency[8] forsvarte han seg med viss fremgang mot storhertugen Fredrik Frans II av Mecklenburg-Schwerin, ble i slaget ved Le Mans 7.-12. januar 1871 beseiret av prins Fredrik Karl av Preussen og tvunget til retrett. Innvalgt i nasjonalforsamlingen talte han trass i nederlagene for krigens fortsettelse. Etter fredsslutningen i ble han i 1873 generalguvernør i Algerie og sjef for 19. armékorps. Han var 1880-81 ambassadør i St. Petersburg og fra 1882 sjef for 6. armékorps i Châlons-sur-Marne. Han døde brått i tjeneste der, bare noen få dager etter Leon Gambetta, og ble gitt statsbegravelse.[8] Chanzy publiserte blant annet Campagne de 1870-71. La deuxième armée de la Loire (1870). Referanser
Litteratur
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
