|
Achille Baraguey d’Hilliers
Achille Baraguey d'Hilliers (født 6. september 1795 i Paris, død 6. juni 1878 i Amélie-les-Bains) var en fransk greve og militær. Han ble offiser i kavaleriet i 1812, oberst i 1830, divisjonsgeneral i 1843 og marskalk av Frankrike i 1854. Liv og virkeBakgrunnAchille Baraguey d'Hilliers var sønn av napoleonskrigsgeneralen Louis Baraguey d'Hilliers (1764–1813), som ble kjent for sine slagmarksstrategier som i lange tider ble pensum ved offisersskolene[trenger referanse]. KarriereBaraguey d’Hilliers deltok i ung alder i felttogene i 1812 og 1813–1815, der han i slaget ved Leipzig tapte sin venstre hånd, og i ekspedisjonen til Algerie i 1830. I 1833 ble Baraguey d'Hilliers sjef for krigsskolen i Saint Cyr og i 1843 guvernør i Constantine. I 1844 ble han tatt ut av aktiv tjeneste og i 1847 gjeninntatt, nå som generalinspektør for infanteriet. Etter februarrevolusjonen i 1848 ble han sendt til Besançon som øverstkommanderende der. Her ble han innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen, der han ble en av lederne for ordenspartiet.[trenger referanse] Han fikk kommandoen over invasjonshæren som rykket inn mot Den romerske republikk og ledet okkupasjonshæren der, og var Frankrikes ambassadør til Pavestolen samtidig. I 1851 ble han i Nicolas Changarniers sted kommandant for hæren i Paris, men trakk seg allerede den 2. desember samme år og forholdt seg nøytral.[trenger referanse] Etter statskuppet stilte han seg imidlertid til disposisjon for keiser Napoleon III. I november 1853 ble Baraguey d'Hilliers sendt til Konstantinopel som ambassadeur extraordinaire ved Høyporten, og ble hjemkalt i mai 1854. Under Krimkrigen i 1854 fikk han kommandoen over landstigningsstyrkene i Østersjøflåten og erobret Bomarsunds fästning. Han ble så utnevnt til marskalk og til senator. Senere ble han senatets visepresident. I felttoget i 1859 førte han 1. armékorps og utmerket seg i slaget ved Solferino.[trenger referanse] Etter denne krigen ble han gitt kommandoen over V. korps i Tours. Ved utbruddet i 1870 av den fransk-tyske krig 19. juli var han inntil 12. august militærguvernør i Paris. Han måtte gå av såpass tidlig idet han ved sin frimodighet gjorde seg dårlig likt av keiserinne Eugénie de Montijo og krigsminister grev Palikao.[trenger referanse] Hans etterfølger, utnevnt av Napoleon III den 19. august, ble Louis Jules Trochu. Han ble etter krigen utnevnt av Adolphe Thiers til president i undersøkelseskommisjonen vedrørende nederlagene under krigen. Baraguey d’Hilliers døde i 1878 i Amélie-les-Bains og fikk sitt siste hvilested i krypten i Hôtel des Invalides i Paris. Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
