400-årsnatten

Den såkalte 400-årsnatten ble på 1800-tallet et populært begrep om foreningstiden eller dansketiden som omfatter de 434 årene som Norge var i union med Danmark (med kortere avbrudd) regnet fra kong Håkon VIs død i 1380 (fra 1388 til 1523 også med Sverige) til Kielfreden i 1814.

Begrepet er skapt av Henrik Ibsen, som i 4. akt av Peer Gynt lar «Huhu» - en pasient på sinnssykehuset i Kairo - ironisere over målbevegelsen som idealiserte det norrøne «urskogsspråket», :

Disse folk har språket blandet;

de er herrer nu i landet.

Men i tiden lengst forgangen

rådet der orangutangen.

Akk, men så kom fremmedåket

og forplumret urskogsspråket.

400-årig natten

ruget over apekatten.^[1]

Ibsen selv brukte datidens dansk-norske rettskrivning, og la aldri skjul på sin tilknytning til Danmark, med København som unionens kulturelle hovedstad. Det gikk sterkt inn på ham at Norge holdt seg utenfor og overlot danskene til sin skjebne i den dansk-tyske krigen i 1864.^[2] Uttrykket «400-årsnatten» ble likevel, uten ironi, tatt til inntekt for den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, der unionstiden med Danmark ble fremstilt som en tid med ren utbytting og undertrykkelse av Norge, dvs. at danskene gjennom 400 år nærmest utplyndret Norge. Nyere forskning gir et mer nyansert bilde av perioden; blant annet innførte Danmark i 1730 et norsk jernmonopol som sikret norsk jern enerett på det danske markedet, selv om svensk jern var av langt bedre kvalitet.^[3]

• Hvor mørk var «400-års-natten»?, artikkel og radioforedrag av Ole Georg Moseng, hos NRK 9. november 2004
• Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos norgeshistorie.no